Knapt 2 prosent av maten vi spiser kommer fra havet. Skal vi nå FNs bærekraftsmål "utrydde sult" er vi nødt til å ta i bruk flere matressurser fra havet. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) må vi hente 10 prosent av maten vi spiser fra havet for å dekke verdens matbehov. Lavtrofiske marine ressurser og hittil lite utnyttede marine ressurser blir viktige for å nå dette målet.
Hva betyr lavtrofiske marine arter?
Lavtrofiske marine arter er arter som ligger lavt i næringskjeden. Matfisk som laks, torsk og ørret ligger høyt i verdikjeden og er dermed høytrofiske. For fiske av høytrofiske arter har vi på mange måter maksimert potensialet, skal vi få mer mat fra disse artene er det oppdrett som gjelder. Men selv ikke oppdrett kan gi oss all maten vi trenger, og høytrofiske arter i oppdrett må og ha mat. Derfor må vi se til de lavtrofiske artene når vi skal øke matproduksjonen fra havet.
I SINTEF forsker vi på bedre utnyttelse av de lavtrofiske artene vi allerede kjenner til, som for eksempel tang og tare, krill og blåskjell, og nye lavtrofiske arter som det lille krepsdyret raudåte.
Dagens fiske skraper stort sett bare i overflaten av havets bugnende matfat. Går vi ned til den mesopelagiske sonen (200-1000 meters dybde) viser estimater at det er opptil 100 ganger mer mat der, enn på de dybdene vi fisker i dag! Vi vet litt om de mesopelagiske lavtrofiske artene, men det er fortsatt mye forskning som må til før vi kan utnytte havets potensiale til det fulle.
Skal jeg spise krill til middag?
Nei, er det korte svaret. Selv om noen lavtrofiske arter som kamskjell og blåskjell kan spises i sin opprinnelige form kan ikke alle lavtrofiske arter spises slik de er. Men næringsinnholdet i de er fullverdig og kan brukes som ingredienser i produkter som er godt egnet som menneskemat, eller i dyrefôr.
- Vi er sikre på at lavtrofiske arter og lite utnyttede marine ressurser kan være med på å forbedre verdens matsikkerhet, sier Ingunn Marie Holmen, Forskningsleder i SINTEF og leder for forskningssenteret SFI Harvest.
Lavtrofiske arter du (kanskje) allerede spiser
Krill
Krill (en liten reke) er kanskje den mest kjente lavtrofiske arten blant folk flest, bortsett fra skjell. Krill finnes i nesten alle hjørner av havet, men krillen med høyest innhold av verdifulle marine fettsyrer finner vi havområdene rundt Antarktis hvor det antas at biomassen er på enorme 380 millioner tonn.
Produkter fra krill brukes både til helsekost, som mattilsetning og som råstoff for dyrefôr, men potensialet er langt ifra tatt ut. For å gjør det må vi utvikle bedre fangst og foredlingsteknologier, verdikjeder og forretningsmodeller.
SINTEF har vært mye involvert i utviklingen av teknologien som skal til for å bedre nyttiggjøre oss av krillen, og har blant annet vært med å utvikle patentert teknologi for foredling av krill. En viktig del av forskningen har vært å delta på tokt med kommersielle fartøy i områdene rundt Antarktis. Der har vi bedrevet forskning for bedre fangst og foredling av krillen.
I forskningssenteret SFI Harvest fokuserer vi på å modellere havstrømmer og biologi med sikte på et mer effektivt fiskeri av krill i Sørishavet. Her er det veldig mye krill, men havområdene en fisker i er efattelig store. Derfor er det mye å hente på å i større grad være på rett sted til rett tid.
Haneskjell
På slutten av 1980-tallet foregikk det et omfattende haneskjellfiskeri på de store skjellfeltene i Svalbardsonen. Fisket ble stoppet i 1992 etter det som må betegnes som en økonomisk katastrofe med nesten nedfisket bestand. SINTEF har i de senere årene fått være med på å utvikle ny teknologi for skånsom høsting av haneskjell. Pilotskala teknologi er utviklet og det er meningen å teste ut teknologi i full skala på feltene rundt Bjørnøya etter at myndighetene har gjenåpnet dette fiskeriet for en begrenset høsting med skånsom høsteteknologi som ikke påvirker havbunn og artsmangfold.
Haneskjell. Foto: Acelan. Lisens: CC BY SA 3.0
Snøkrabbe
SINTEF har i flere år hatt industrioppdrag for teknologiutvikling i det nye snøkrabbefiskeriet som i Barentshavet go Svalbardsonen. Snøkrabben er en attraktiv krabbeart som har innvandret til Barentshavet fra Stillehavet. Dette fiskeriet startet opp for knapt 10 år siden og er spådd til å bli et økonomisk svært viktig fiskeri for Norge. Allerede i 2021 var fisket etter snøkrabbe det økonomisk viktigste skalldyrfiskeriet i Norge med en fangstverdi på ca. 650 millioner norske kroner.
SINTEF forsker på løsninger som skal øke lønnsomheten i denne næringen. For eksempel jobber vi med å utvikle bærekraftige og mer effektive redskaper. For å sikre de beste løsningene er vi også med fiskerne på tokt for å se hvordan redskapene opererer i felt, og for å samle inn prøver for videre analyser.
Lavtrofiske arter i den mesopelagiske sonen
Det er kun et fåtall av de lavtrofiske artene vi klarer å nyttiggjøre oss av med dagens teknologi og kunnskap. Som nevnt lever mange av disse artene på 200-1000 meters dybde og det finnes 100 ganger mer mat på disse dybdene enn på de dybdene vi fisker i dag. Dette er fordi det alltid er mest biomasse nederst i en næringskjede. Faktisk forsvinner ca. 90 % av all biomassen for hvert ledd du beveger deg oppover i næringskjeden.
Raudåte/Calanus
En liten organisme det er knyttet store forventinger til er dyreplanktonet raudåte, eller calanus som den også kalles. Raudåten blir ca. 3 mm lang, og finnes i store kvanta i Norskehavet. Enkelte plasser utgjør den hele 90 % av biomassen. Samtidig er det en nærmest uutnyttet ressurs.
Raudåten er den naturlige maten til krillen, mesopelagiske fiskearter og yngel av fisk du og jeg har på middagsbordet. Derfor egner den seg godt i dyrefôr (gjerne i fôr til oppdrettsfisk) og den kan på linje med krill brukes som ingrediens i menneskemat eller kosttilskudd.
Raudåte. Cameron Thompson/UM-Maine. Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Mesopelagisk fisk
Lavtrofisk mesopelagisk fisk er småfisk som er lavt i næringskjeden. Det finnes mange arter, men det er to arter det er gjort prøvefiske på og som vi har noe kunnskap om: lysprikkfisk og laksesild. I likhet med raudåten kommer heller ikke disse ressursene direkte på matbordet, men vil brukes som mat til oppdrettsfisk eller som bestanddeler i menneskemat.
Bruk av lavtrofiske arter
Dagens oppdrettsfôr består av mye soya. Dette har flere negative sider. For det første tar soyaproduksjon i likhet med kjøttproduksjon opp landareal vi heller kan bruke til andre ting, eller la stå urørt. Soya må også importeres, noe som betyr høye klimagassutslipp.
I tillegg er fisk laget for å spise sjømat, ikke landbruksprodukter. Hvis mesopelagisk fisk og andre lavtrofiske arter fiskes og forvaltes riktig vil de derfor gi fiskefôr av høyere kvalitet og med mindre klimagassutslipp. En forutsetning for å holde klimagassutslippene nede er at vi har teknologi som enkelt lar oss identifisere hvor artene er, slik at vi ikke må bruke unødvendig tid og drivstoff på å lete etter dem. Dette er løsninger vi jobber med å utvikle.
Raudåte, krill og mesopelagisk fisk er ikke bare til dyrefôr, det er menneskemat også. De er proppet fulle av Omega-3, proteiner, vitaminer og andre næringsstoffer som mange i verden i dag ikke får tak i fordi tilgangen er for liten eller prislappen for høy. Et mål med vår forskning er å kunne hente opp lavtrofiske arter slik at flere i verden får i seg de næringsstoffene de trenger til en levelig pris.
Kommersialisering og bærekraftig lavtrofisk fiske
Det er mye som må på plass før vi kan kommersialisere lavtrofisk fiske. For eksempel trenger vi gode forretningsmodeller og markeder. I tillegg er det avgjørende at fisket kan gjennomføres på en bærekraftig måte.
En av forutsetningene for kommersielt fiske på lavtrofiske marine arter er god fangstteknologi. En vesentlig forskningsutfordring er hvordan vi skal få opp de artene vi fisker etter og ikke alt mulig annet. Norge har en kunnskapsrik og kreativ fiskenæring, og vi jobber tett med næringen for å utvikle de beste løsningene.
Videre må vi vite hvor mye vi kan fiske før vi overfisker. For å finne ut av det trenger vi teknologier som kan måle hvor mye det finnes av de artene vi er interessert i. I tillegg må vi vite hvordan fiske på lavtrofiske arter påvirker arter høyere opp i næringskjeden. Først når vi vet dette kan vi begynne å fiske uten å risikere å ødelegge økosystemene i havet.
Enten det er fiske slik vi kjenner det i dag eller om det er fiske på nye arter vil det alltid være rester når hovedproduktet er laget. For å gjøre fiskeindustrien så bærekraftig som mulig må vi utnytte alt vi tar opp fra havet. Eksempelvis utnyttes nå torskehoder til å lage fiskemel. Når krill tas opp, må vi finne måter å utnytte hele dyret på. I dag presser vi ut oljen, men skallet inneholder næringsstoffer som fortsatt kan brukes. Hvordan vi best utnytter restene etter fiske er et viktig forskningsområde.
SFI Harvest
Vi trenger mer og ny teknologi for å studere lavtrofiske arter og finne de beste måtene å forvalte havets matfat på. I forskningssenteret SFI Harvest forsker vi sammen med industripartnere på nettopp dette. I denne videoen kan du lære mer om SFI Harvest:
- SFI Harvest
- CrabTech
- TauTech (skånsom og innovativ høstingsteknologi for haneskjell)
