Havet absorberer en stor del av menneskeskapte utslipp (rundt 45%), og bidrar til å redusere mengden CO2 i atmosfæren. Denne CO2-absorberingen i havet fører derimot til at havet blir surere (lavere pH). Selv om vi klarer å redusere menneskeskapte utslipp i tråd med Parisavtalen, vil havforsuringen fremdeles fortsette i flere hundre år, og påvirke marine organismer som for eksempel koraller, skalldyr og alger direkte. Havforsuring påvirker og indirekte, gjennom endringer i biokjemiske prosesser som påvirker naturmangfold og trofiske interaksjoner, vil også andre organismer påvirkes.
Vi trenger mer kunnskap om hvordan havforsuring ikke kun vil påvirke det fysiske miljøet, men også det sosioøkologiske systemet. Flere av våre havindustrier vil bli direkte – og indirekte påvirket – av endringen i havmiljøet på grunn av lavere pH, for eksempel oppdrett på skalldyr, fiskerier, og turisme. I tillegg kan vi se en endring i havets karbonfangst fra det nivået det er på i dag, noe som vil ha en stor effekt på livet både i havet og på land – og påvirke jordens naturmangfold dramatisk.
Forvaltningen av havforsuring direkte er ikke et temaområde som får mye oppmerksomhet globalt, og blir ofte, som mye annet, knyttet inn i Parisavtalen som en av effektene av klimaendringer. Havforsuring er derimot synliggjort som et eget temaområde under FNs bærekraftsmål 14.3, som har som mål å redusere havforsuring med noen spesifikke indikatorer foreslått. Klimaavtalen er viktig ettersom den allerede har finansieringsmekanismer inkludert, noe som er kritisk i all global forvaltning. Den har også de «National Determined Contribution» (NDC), hvor formålet er at partenes samlede innsats skal utgjøre utslippsreduksjoner fører til en temperaturbegrensning på 1,5ºC og maksimalt 2ºC. I dette rammeverket kan man for eksempel se for seg at havforsuring er en indikator. I tillegg er havforsuring spesifikt nevnt i Naturmangfoldskonvensjonen (Convention of Biological Diveristy (CBD)) hvor det blir sett på som en trussel for akselerert tap av marint naturmangfold.
Fra et forvaltningsperspektiv er det derfor fremdeles et relativt fragmentert fokus på havforsuring, til tross for at det er – og vil være – en stor utfordring i fremtiden. Hvordan skal vi minske effekten av havforsuring – og hvordan skal vi som mennesker tilpasse oss endringene som følge av at havet blir surere? Og er det mulig å skille havforsuring som tema fra det mer helhetlige klimaspørsmålet? Noe av det vi ser på i SINTEF er hvordan vi kan få mennesker til å se viktigheten av havforsuring, når det er så stort og bredt. Dette temaet tar vi opp i denne artikkelen.
