Intermodal godstransport er bevegelse av varer i samme fraktenhet eller kjøretøy ved hjelp av suksessive transportmoder uten håndtering av varene ved skifte av transportmode Bontekoning et al. 2003). Eksempler på transportmoder er bil, båt, semitrailer, tog, fly, osv. Innenlands er bruk av kombitransport den viktigste med om lag 90% av godstrafikken målt i tonnkilometer (Svingheim 2007). Flere og flere ser på mulighetene ved en slik løsning og frakting av semihengere på tog (Spurkeland 2004).

Utvilsomt setter en slik utvikling større og større krav til de intermodale terminalene som skal håndtere omlastingen. Terminalene skal ivareta interesser til vareeiere, transportører (bil, båt, bane) og den egne terminalorganisasjonen. Selv om næringen fokuserer på samarbeid mellom de aktører som er involvert viser Bontekoning et al (2003) at det har vært utført lite forskning på hvordan samspillet og målsettingene til de ulike interessentene i terminalen kan analyseres og utvikles.

Transport- og logistikkbransjen er tradisjonelt en bransje med lav grad av forskning og utvikling (Forskningsrådet, 2008). Derfor er også gevinstpotensialet ved mer For i denne bransjen relativt høyt sammenlignet med andre bransjer. De siste årene har vi sett en utvikling mot økt innovasjon i transportsektoren, først og fremst drevet av et økt fokus på miljø i samfunnet. Men bedriftsøkonomiske motiver er også drivere for utvikling: Innovasjoner knyttet til integrering av logistikksystemer er eksempler på viktige prosessinnovasjoner blant transportbedrifter (ECON, 2005).

Et annet utviklingstrekk er at godsterminalene tilbyr stadig flere kompletterende tjenester til lasting/lossing og transport (Grønland og Berg, 2006). I produksjonsterminologi kalles dette”extended products”, og handler om å bygge opp en portefølje av tilleggstjenester rundt kjerneproduktet. Å utvide produkt- og servicetilbudet på terminal er nødvendig for å skape den attraktiviteten som skal til for at markedet skal velge intermodal transport.