Fra 2004 til 2005 økte aktiviteten i den somatiske spesialisthelsetjenesten med henholdsvis 4,6 og 3,9 prosent målt med opphold og DRG-poeng som aktivitetsmål. Polikliniske konsultasjoner økte med 2,5 prosent. All økning i elektiv virksomhet er dagbehandling, mens det er en økning i øyeblikkelig hjelp for innlagte pasienter. 

Aktivitetsveksten er betydelig høyere enn måltallene fra Stortinget og regjeringen for 2005. Veksten i aktivitet har i hele perioden 1999 til 2005 vært høyere enn måltallene, hvilket reiser et spørsmål om i hvilken grad disse brukes som et styringssignal.

Størst aktivitetsvekst fra 2004 til 2005 er det for befolkningen i helseregion Vest (6,4 prosent), mens lavest er helseregion Midt-Norge og Nord (1,1 og 1,7 prosent).

Veksten i aktivitet har funnet sted både ved helseforetakene i regionene og ved private sykehus, hhv 3,6 og 13,5 prosent målt i DRG-poeng. Dette innebærer at de private aktørene står for 3,8 prosent av den samlede aktiviteten i 2005, mot 3,5 prosent i 2004 (DRG-poeng).

Andelen pasienter som behandles på nærmeste sykehus er stabilt fra 2004 til 2005. Økningen i pasienter som behandles utenfor egen region er først og fremst knyttet til bruk av private sykehus.

Brukes opphold og behandlinger som aktivitetsmål er den største endringen fra 2004 til 2005 knyttet til pasienter som får rehabilitering, kjemoterapi og dialyse. Disse pasientkategoriene utgjør mange opphold og behandlinger, men står for en mindre andel av økningen i ressursbruk. Videre er den største aktivitetsveksten knyttet til antall pasienter med sykdommer i åndedrettsorganene, og øyet og dets omgivelser.

Økning i administrative stillinger og leger – utflating i antall senger

Fra 2004 til 2005 er det en økning på 1,1 prosent i antall årsverk, mot 0,5 prosent mellom 2003 og 2004. Det er først og fremst en reell økning i årsverk innen personellkategoriene administrasjons- og kontorpersonell, service og driftspersonell, leger, samt annet pasientretta arbeid som bidrar til den totale veksten. Det er en økning på 3,5 prosent i antall leger. De øvrige personellkategoriene har hatt en svak tilbakegang i årsverk. Antallet hjelpepleiere og barnepleiere har hatt størst nedgang i underkant av 4 prosent.

Utviklingen i effektive senger har hatt en meget svak nedgang fra i fjor og det ser ut som om utflatningstrenden fra 2004 fortsatte videre i 2005.

Store variasjoner i kostnadsutvikling mellom helseregionene

Fra 2004 til 2005 øker totale driftskostnader i somatisk spesialisthelsetjeneste fra 47,7 mrd kr til 49,1 mrd kr. Dette innebærer en realvekst på 1,45 mrd kr – eller tre prosent. Korrigert for befolkningsvekst er realveksten 2,3 prosent.

Inkludering av kapitalkostnader øker totale driftskostnader til somatisk spesialisthelsetjeneste med 4,5 mrd kr. Det vises videre at kostnader i privat sektor som ikke er finansiert av helseforetak utgjør om lag 900 mill kr. Når kapitalkostnader, og kostnader i privat sektor som ikke finansieres av helseforetak inkluderes, utgjør nasjonale driftskostnader til somatisk spesialisthelsetjeneste 54,6 mrd kr i 2005.

Kostnadsveksten på nasjonalt nivå finansieres i stor grad av økte utbetalinger via finansieringsordningen ISF. Økningen i utbetalinger via ISF på 7,1 mrd kroner kan knyttes til to faktorer – vekst i refusjonssats fra 40 til 60 prosent og aktivitetsvekst. Det beregnes at økt refusjonssats forklarer 6,45 mrd kroner av økningen i utbetalinger, mens økt aktivitet forklarer 550 millioner kroner.
Når helseforetakene øker aktiviteten og kostnadene uten å øke bruk av basisramme, er en nærliggende tolkning at marginalkostnadene for aktivitetsøkningen er mindre eller lik 60 prosent av enhetsprisen i ISF. Det kan påpekes at dette resultatet også vil kunne oppstå hvis helseforetakene driver mer kostnadseffektivt i 2005 sammenlignet med 2004. Resultater fra kapittel 12 indikerer imidlertid marginal endring i kostnadseffektivitet det siste året.

Takstene for polikliniske refusjoner ble satt ned med 5,7 prosent 1. juli 2005. I tillegg ble finansieringsordningen for laboratorie- og røntgenvirksomhet endret fra 1. september 2005, ved at en større del av refusjoner fra Rikstrygdeverket ble lagt til RHF-enes basisramme. På nasjonalt nivå beregnes en reduksjon på 4,4 prosent i polikliniske refusjoner fra 2004 til 2005. Dette vil isolert sett medføre en økning i beregnet bruk av RHF-enes basisramme. Denne omleggingen er relativt liten sammenlignet med økning i refusjonssats for ISF fra 2004 til 2005 – og tilsvarende trekk i basisrammen.

Det har skjedd en marginal utjevning fra 2004 til 2005 mellom helseregionene av nivå på kostnader per innbygger til somatisk spesialisthelsetjeneste. Sammenlignet med 2004 har Helse Øst, Helse Sør og Helse Nord i 2005 et nivå på kostnader per innbygger som er nærmere landsgjennomsnittet. Det motsatte er tilfelle for Helse Vest og Helse Midt-Norge.

Fortsatt er det slik at Helse Sør, Helse Nord og Helse Midt-Norge har relativt mye høyere kostnader per innbygger til somatisk spesialisthelse sammenlignet med Helse Øst og Helse Vest. Hvis Helse Nord og Helse Vest sammenlignes, er det over 30 prosent forskjell i nivå på kostnader per innbygger. Inkludering av kapitalkostnader øker samlet sett regionale variasjoner i nivå på kostnader per innbygger til somatisk spesialisthelsetjeneste.

Veksten i somatisk spesialisthelsetjeneste er svakere enn i psykisk helsevern og til tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelbrukere, hvilket er i samsvar med bestillerdokumentene.

Bruk av ’Rett til nødvendig helsehjelp’ – prioritering?

Ved utgangen av 2004 var det liten eller ingen forskjell i ventetid for innlagte pasienter med og uten rett til nødvendig helsehjelp. I 2005 økte imidlertid forskjellene i ventetid igjen, og ved utgangen av året hadde pasienter uten rett til nødvendig helsehjelp en gjennomsnittlig ventetid på 24 dager mer enn pasienter som var tildelt en slik rett. I første tertial 2006 var forskjellen i ventetid mellom pasienter med og uten rett til nødvendig helsehjelp 20 dager for avviklede henvisninger til innleggelse.

Ventetiden for avviklede henvisninger til innleggelser har vært kortere for pasienter med rett til nødvendig helsehjelp enn for pasienter uten slik rett i alle de fem regionene, men det er betydelige forskjeller mellom regionene i ventetid før behandling. I første tertial 2006 var forskjellen i ventetid for pasienter med og uten rett til nødvendig helsehjelp omtrent 30 dager i helseregion Øst, Vest og Nord, mens det var nesten ingen forskjell i ventetid mellom disse gruppene i helseregion Midt-Norge. Dette skyldes selvfølgelig at nesten alle pasienter fra helseregion Midt-Norge var tildelt rett til nødvendig helsehjelp. Gjennomsnittlig ventetid for pasienter med rett til nødvendig helsehjelp var også 39 dager lengre for pasienter bosatt i helseregion Midt-Norge enn for pasienter bosatt i helseregion Sør, mens tilsvarende forskjell for pasienter uten rett til nødvendig helsehjelp var 19 dager.

Når det gjelder dagbehandling er forskjellene i ventetid mellom pasienter med og uten rett til nødvendig helsehjelp betydelig mindre enn ved innleggelser, og går dels i motsatt retning. Fra våren 2004 var ventetiden for dagbehandling (gjennomsnittlig ventetid ved avviklede henvisninger til dagbehandling) noe høyere for pasienter med rett til nødvendig helsehjelp enn for pasienter uten slik rett. Denne forskjellen var uendret i 2005, men ble noe redusert i første tertial 2006. Analyser på regionalt nivå viser imidlertid at det bare er pasienter bosatt i helseregion Vest som har lengre gjennomsnittlig ventetid for behandling for pasienter med rett til helsehjelp enn for pasienter uten slik rett.

Vekst i antall dagbehandlinger og opphold med kort liggetid – størst økning i ressursbruken for innleggelser med flere overnattinger

Fra 1999 til 2005 har det vært en sterk økning i aktiviteten både med opphold og DRG-poeng som aktivitetsmål, henholdsvis 27 og 30 prosent. Økningen i antall opphold er størst for dagbehandlinger og pasienter med en eller to overnattinger. For innleggelser med mer enn to overnattinger er det imidlertid en nedgang i denne perioden. Når det gjelder ressursbruken (DRG-poeng) viser denne et motsatt bilde. Det er en økning i ressursbruk (DRG-poeng) både for dagbehandling og opphold med kort liggetid, men den er størst for innleggelser med mer enn to overnattinger. 75 prosent av økningen i antall opphold er dagbehandling, mens dagbehandling står for bare 38 prosent av økningen i ressursbruken i perioden 1999 til 2005. Mens det er en nedgang i antall innleggelser med mer enn to overnattinger er økningen på 60 prosent i DRG-poeng.

Målt i antall dagbehandlinger er det en sterk vekst i dagkirurgi, dialyse, kjemoterapi, rehabilitering og gråsonebehandlinger (mot poliklinikk). 70 prosent av den samlede endringen i ressursbruk til dagbehandling er knyttet til økningen i dagkirurgi. Den sterke økningen i gråsonebehandlinger (+ 50 000 behandlinger) bør analyseres nærmere. Det er grunn til å anta at dette er endringer i kodepraksis som er økonomisk motivert.
 
Vridning av ressurser mot lettere pasientgrupper

Det har vært en økning i ressursbruken til alle hoveddiagnosegrupper, men i perioden 1999 til 2005 har det vært prosentvise større endringer i noen grupper, hvilket medfører at den relative andelen mellom gruppene endrer seg. Det har i perioden vært en sterk volummessig økning i mindre ressurskrevende pasientgrupper og en vridning av helseressurser mot pasientgruppene ’Faktorer som påvirker helsetilstanden’ (tracheostomi og rehabilitering), øre, nese og halssykdommer, sykdommer i muskel-skjelettsystem og øyesykdommer. Det brukes relativt sett mindre ressurser på pasienter med sykdommer i sirkulasjonsorganene, nervesystemet, fordøyelsen, lever og galle og svulster i 2005 sammenlignet med 1999.

Regionale variasjoner i forbruk og ventetider – ulikheter i kapasitet?

Det er store forskjeller mellom regionene når det gjelder forbruksnivå og aktivitetsutvikling, hvilket gjelder spesielt etter 2002. Fra 2002 har den relative veksten vært størst blant befolkningen i helseregion Sør og Vest, mens den har vært lavest i helseregion Nord.  

I 2005 er det store variasjoner i aktivitet mellom regionene innenfor enkelte hoveddiagnosegrupper. De store variasjonene i aktivitet og ressursbruk mellom helseregionene indikerer at regionene har bygd opp ulik kapasitet. Som eksempel har befolkningen i helseregion Sør 24 prosent høyere ressursbruk (målt i DRG-poeng) for sykdommer i ånderettsorganene, mens helseregion Nord ligger 7 prosent under landsgjennomsnittet. For kategorien ’Faktorer som påvirker helsetilstanden’ (tracheostomi og rehabiltering) har befolkningen i helseregion Sør 43 prosent høyere aktivitet enn landsgjennomsnittet, mens helseregion Vest ligger 25 prosent under. Tilsvarende store variasjoner mellom helseregionene finner en for andre hoveddiagnosegrupper som øre, nese og halssykdommer, øyesykdommer og sykdommer i sirkulasjonsorganene. For øye og øre, nese og halssykdommer viser rapporten at det er store regionale variasjoner i bruk av landets avtalespesialister som virker substituerende i forhold til bruken av sykehusenes poliklinikker.

Ventetid til behandling sier noe om hvor tilgjengelig tjenestene er for befolkningen. Det er beregnet ventetider til en rekke (nye) operasjoner i rapporten. Ventetiden varierer betydelig mellom helseregionene, noe som også er en indikasjon på ulikheter i kapasitet mellom regionene. Som eksempel er variasjonen i ventetid for innsetting av hofteprotese fra 104 dager for befolkningen i helseregion Sør og 145 dager i helseregion Midt-Norge i 2005. Ventetiden for grå stær er dobbelt så lang i helseregion Midt-Norge sammenlignet med helseregion Øst. For pasienter som får PCI er ventetiden hhv 31 og 90 dager for befolkningen i helseregion Midt-Norge og helseregion Nord. Sist nevnes også pasienter med prostatakreft, hvor variasjonen i ventetid er fra 43 dager i helseregion Nord til 100 dager i helseregion Vest i 2005.      

Ingen produktivitetsvekst målt med antall kroner per DRG-poeng

Antall korrigerte opphold (antall DRG-poeng) øker fra 2004 til 2005 noe svakere enn vekst i samlet antall opphold, slik at indeks for pasientsammensetning går ned fra 0,80 til 0,79. Nivåmessig er indeks for pasientsammensetning endret i forhold til presenterte tall i SAMDATA for 2004, men tallene er gjort sammenlignbare i perioden.

Gjennomsnittlig liggetid fortsetter å gå ned, og andel døgnopphold reduseres i forhold til 2004. Dette henger sammen med en fortsatt relativt sterkere vekst i antall dagbehandlinger og opphold med kort liggetid. 4,5 prosent av alle opphold defineres som langtidsopphold og har en liggetid over trimpunkt i 2005. Dette er en nedgang fra 4,8 prosent i 2004.

Driftskostnader per korrigerte opphold beregnes i 2005 for første gang inklusive kapitalkostnader. Ved sammenligning med 2004 kan ikke driftskostnader inklusiv kapitalkostnader benyttes, da kapitalkostnader ikke var inkludert i kostnadsberegningene i SAMDATA i 2004. Driftskostnader per korrigerte opphold var i 2005 kr 33.031 eksklusiv kapitalkostnader og kr 37.145 inklusiv kapitalkostnader. Det var fra 2004 til 2005 en tilnærmet nullvekst i driftskostnader per korrigerte opphold når kapitalkostnader holdes utenfor. Driftskostnader per liggedag økte fra 2004 til 2005, og det skyldes en nedgang i antall liggedager. Korrigerte opphold per årsverk viser en produktivitetsvekst på 1,7 prosent fra 2004 til 2005.

Svak økning i teknisk effektivitet fra 2004 til 2005
Fra 2004 til 2005 øker teknisk effektivitet med 1,8 prosent og kostnadseffektiviteten øker marginalt med 0,2 prosent – når resultatene vektes i forhold til sykehusstørrelse. Dermed observeres en svakere utvikling i kostnadseffektivitet sammenlignet med endring i teknisk effektivitet. Når resultatene ikke vektes, så øker den gjennomsnittlige kostnadseffektiviteten med 2,4 prosent, og teknisk effektivitet øker da omtrent i samme omfang med 2,0 prosent. Dette innebærer at den svakere utviklingen i kostnadseffektivitet fra 2004 til 2005 som beregnes når det vektes for sykehusstørrelse, i sterkere grad knyttes til større enheter.