Sammendrag fra rapporten Unødvendige innleggelser, utskrivningsklare pasienter og samarbeid rundt enkeltpasienter – omfang og kjennetegn ved pasientene ved Solveig Osborg Ose:
Vi beregner at sju prosent av pasientene i psykisk helsevern er utskrivningsklare og venter på et kommunalt tilbud, mens tilsvarende andel i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er beregnet til en prosent. Årsaken til at pasientene ikke er utskrevet er stort sett at de mangler et kommunalt boligtilbud. Mange behandlere og pasienter vurderer at pasienten som er utskrivningsklar trenger et døgnbemannet botilbud.
Vi finner at ventende utskrivningsklare pasienter oftere har alvorlige psykiske lidelser sammenliknet med pasienter som ikke er vurdert som utskrivningsklare. De er oftere menn enn kvinner, de har lav utdannelse, ofte innlagt for øyeblikkelig hjelp og en høyere andel er reinnlagt (innen 30 dager), hjemkommune er ofte storby og de har dårlige nettverk (familie/venner). Dette er pasienter som sannsynligvis trenger omfattende tilbud i kommunene i tillegg til omsorgsbolig med bemanning eller tilsyn. Mange kommuner vil si at disse pasientene er for syke til at de kan gi dem et forsvarlig tilbud med de ressursene de har tilgjengelige. Spesialisthelsetjenesten og kommunen må samarbeide tett om disse pasientene for å gi de et godt tilbud også når behandling i psykisk helsevern er ferdig. Dette er pasienter kommunen ikke kan ha ansvaret for alene.
Det er altså ikke er svært mange pasienter som er ventende utskrivningsklare i psykisk helsevern og TSB, men vi finner at det ligger et mye større potensiale i å unngå innleggelser i spesialisthelsetjenesten. Vi anslår at nesten hver fjerde innleggelse i psykisk helsevern kunne vært unngått om ulike kommunale tilbud hadde vært etablert og utviklet. Vi anslår at omtrent 10 prosent av innleggelsene kunne vært unngått i TSB om kommunene hadde hatt et bedre tilbud. Det er altså et stort potensial for å unngå innleggelser i døgninstitusjonene i følge behandlere og pasienter, men det er ikke slik at ytterligere 25 prosent av døgnplassene kan legges ned nå. De kommunale tjenestene må bygges ut, og de må ha god forebyggingskompetanse og et bredt tilbud både med bolig, lavterskeltiltak, støttetjenester (arbeid, dagsenter, støttekontakt), gode hjemmetjenester mm. I tillegg handler det om å motivere personer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer til å ta i mot hjelp i fra kommunene. Mange vegrer seg og årsakene kan være manglende opplevd anonymitet, dårlige erfaringer fra tidligere kontakt og ikke minst at personer med psykiske lidelser og ruslidelser kan ha en annen sykdomsinnsikt enn representanter fra hjelpeapparatet mener de burde ha.
Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene fungerer godt rundt de fleste pasientene i utvalget, vurdert av behandler og pasient. Særlig er godtfungerende ansvarsgrupper og at en koordinator som gjør en god jobb viktig for denne pasientgruppen. Individuell Plan (IP) beskrives også ofte som et viktig verktøy når samhandlingen fungerer godt. Mange får til jevnlig kontakt mellom tjenestenivåene på telefon. Mange pasienter får også god hjelp fra NAV og i fra ACT team og andre samarbeidende grupper. Når samarbeidet ikke eksisterer eller fungerer dårlig, handler det ofte om uavklarte botilbud og at det tar lang tid å få på plass nødvendige tilbud, eller at pasienten ikke ønsker hjelp i fra kommunene. Vi finner ikke at det ligger et stort potensial i å innføre kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helsevern og TSB. Kommunal medfinansiering for å hindre innleggelser kan ha et større potensial fordi dette gjelder mange flere pasienter. Hvorvidt dette vil gi bedre tjenester for pasientene, er derimot høyst usikkert. Mange har stort behov for døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten uavhengig av omfanget og kvaliteten på det kommunale tilbudet, mens for andre kan innleggelser forebygges med riktige tiltak i kommunen.
Det største potensialet ligger sannsynligvis i at pasienten samtidig får tjenester fra spesialisthelsetjenesten og kommunene. Noen får det til, og da oppnår man samarbeid, stabilitet og effektivitet i tjenestene i den forstand at det er den best egnede aktøren som har oppgaven. Det er sannsynligvis i området mellom tjenestenivåene det store utviklingspotensialet ligger. ACT team skal gi sammenhengende og helhetlige tjenester fra kommune og spesialisthelsetjeneste til mennesker som ikke makter å oppsøke hjelpeapparatet, eller som ikke selv ser behov for det. Forskning har vist at færre trenger innleggelse i psykisk helsevern etter at de har fått hjelp fra oppsøkende ACT‐team. ACT team bør derfor være et viktig satsingsområde for forpliktende samarbeid mellom tjenestenivåene fremover.
