SINTEF, NTNU og NTNU Samfunnsforskning har på oppdrag fra KS gjennomført en kartlegging av kommunenes forståelse av, og evne til, å oppfylle krav og forventninger i sivilbeskyttelsesloven, med forskrift om kommunal beredskapsplikt. Prosjektet har studert kommunenes arbeid, tilgjengelige ressurser og ressursbruk i forbindelse med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid, samt lovens omfang og fortolkningsmuligheter.
Det er stor variasjon blant norske kommuner, både i størrelse, geografi/topografi, risikobilde og kompleksitet. Dette skaper blant annet et behov for en mer differensiert og dialogbasert form for veiledning som bedre lar seg tilpasse de ulike kommunenes behov. Her spiller Fylkesmannen en viktig rolle. Videre er det behov for økte ressurser eller endret prioritering av eksisterende ressurser for å styrke evnen til å drive forebyggende beredskapsarbeid og samordning på lokalt og regionalt nivå. Av tiltak foreslås det at det bør gjennomføres regionale kurs og kompetansetiltak. Etablering av varige lokale nettverk mellom nabokommuner og private aktører som ivaretar kritisk infrastruktur og samfunnsfunksjoner, samt frivillige organisasjoner, bør også opprettes. Eiere av kritisk infrastruktur samt andre viktige aktører burde være forpliktet til å delta i det kommunale beredskapsarbeidet, ved og blant annet bidra med relevant informasjon. Øvelser bør i større grad gjøres forvaltningsmessig krevende, i den forstand at scenarioer bør inneha elementer av samordning: internt i kommunen, mot nabokommuner, mot private og frivillige og opp mot statlige/regionale ressurser.
