Hvorvidt det er avsatt A-områder (områder hvor akvakultur er tillatt), størrelse og form på disse og hvordan planprosessene har foregått over flere prosesser blir vesentlig i kartlegging og analyse. Hensikten er å utvikle metoden, teste den på et case i Nordland fylke, Brønnøy Kommune, og danne grunnlaget for en videre prosess hvor metoden vil anvendes på flere
Resultatene vil avdekke og belyse hvilken retning tilretteleggingen for havbruk i Norge går, og hva (og hvem) som påvirker denne prosessen. Forskernes hypotese er at det er en økende tendens i kommunene til å sette av små A-områder i kommuneplanenes arealdeler, såkalte "frimerkearealer". Dette reduserer havbruksnæringens fleksibilitet og mulighet til å tilpasse seg for eksempel forvaltningsvedtak knyttet til smittesoner og behov for nye arealer generelt. I tillegg vil klimascenarioer for økte sjøtemperaturer kunne tvinge fram behovet for mer areal i de nordligste fylkene i fremtiden, og retningen kystsoneplanleggingen går vil da være viktig for forvaltningen. Når man kjenner utviklingstrekkene og de faktorene som påvirker kommunenes planprosesser, gir det grunnlag for organisatoriske og strategiske grep ikke bare i havbruksbedriftene, men også i forvaltningen lokalt, regionalt og nasjonalt.
SINTEF Fiskeri og havbruk ved Rachel Tiller og Ingeborg Ratvik vil lede forskningen, utvikle metodikken og sammenstille sluttrapporten. I tillegg til SINTEF Fiskeri og Havbruk, er også Norsk Havbrukssenter AS i Brønnøy kommune og Cermaq Norway involverte i prosjektet.
