Sammendrag
Stilt overfor begrepet «partene i arbeidslivet» vil de fleste tenke på interessemotsetning og forhandling mer enn felleskap og samarbeid. Men partene i arbeidslivet er også skaperne av «den norske samarbeidsmodellen». Artikkelens tema er hvorvidt denne har noen fremtid.Innledningsvis pekes på modellens mest sentrale trekk. Myndighetene vedtar lover og legger forholdene til rette. Arbeidsgiverne eier produksjonsmidlene, og deres styringsrett anerkjennes av arbeidstakerne, som på sin side eier arbeidskraften, og deres organisasjonsrett aksepteres av arbeidsgiverne. Gjennom samvirke over tid har det vokst frem en høy grad av tillit og et omfattende samspill. Dette kalles samarbeidsmodellen, arbeidslivets praktiske samarbeidsferdigheter, som har bidratt til senket konfliktnivå og styrket konkurransekraft gjennom produktivitetsutvikling og innovasjonsaktivitet.Neste skritt er å posisjonere samarbeidsmodellen i forhold til andre arbeidslivsmodeller, og det pekes på forskjeller med hensyn til for eksempel autoritet, kommunikasjon, medvirkning, konflikt og tillit. Men norsk arbeidsliv er del av en globalisert økonomi, og basert på en identifikasjon av krefter og faktorer som kan true eller videreutvikle modellen utvikles tre ulike scenarier for samarbeidsmodellen: forsvar av det som en gang var; overgivelse og kapitulasjon, eller revitalisering og innovasjon. Å fastslå hvilken fremtid samarbeidsmodellens går mot er ikke gitt noen, men dens tilblivelse var en møysommelig og villet prosess. En rimelig antakelse er at dens fortsatte betydning er betinget av styrken i interessefellesskapet som stiller seg bak den.
