Sammendrag
I dette prosjektet er det gjort analyser og vurderinger knyttet til bruk av alternative dampsperrer i
ytterkonstruksjoner. Det inkluderer yttervegger og luftede tak hvor det benyttes produkter på varm
side av isolasjonen som er vesentlig mindre damptette enn hva som anbefales for ordinære dampsperresjikt.
En vesentlig begrunnelse for å benytte slike dampåpne eller også populært kalt
”pustende” produkter, er at konstruksjonen får en uttørkingsmulighet innover. Den effekten har
vært hovedtemaet for dette prosjektet.
Følgende problemstillinger har vært undersøkt nærmere i dette prosjektet:
1. Krav til minimum dampmotstand på varm side for å unngå fuktskade som følge av
kondensering og muggvekst. Dette inkluderer også krav til minimum forholdstall mellom
dampmotstand på varm og kald side. Dette har vært gjennomført som en litteraturstudie av
tidligere beregnings- og måleprosjekter.
2. Effekt av luftlekkasjer på krav til minimum dampmotstand på varm side. En svakhet med
tidligere undersøkelser knyttet til krav til dampmotstand på varm og kald side er at de ikke har
tatt hensyn til effekten av eventuelle luftlekkasjer fra innelufta, men kun tar hensyn til
vanndampdiffusjon fra innelufta. Dette er imidlertid undersøkt her i en beregningsstudie.
3. Uttørking innover – når virker det? En av de angitte fordelene med mer dampåpne konstruksjoner
er muligheten for utørking innover, i tillegg til uttørking utover i konstruksjonen. Dette
fordrer selvfølgelig at vanndampmotstanden på varm side ikke er for høy. Man kan derfor
forestille seg at det finnes en maksimal dampmotstand for såkalte ”dampbremser” gitt at de
skal muliggjøre en viss uttørking innover. Dette er undersøkt her i en beregningsstudie.
Ordinære bindingsverkskonstruksjoner i Norge har vanligvis relativt dampåpne vindsperrer, ofte
med en Sd-verdi rundt og under 0,1 m. Beregningene viser klart at den innadrettede uttørkingen er
beskjeden i slike konstruksjoner, siden mesteparten av fukten vil tørke utover. For å få en
innadrettet uttørking av betydning må dampmotstanden på varm side være ganske lav.
Beregningene viser eksempelvis at dampmotstanden på varm side i de fleste tilfeller bør være
lavere enn ca. Sd = 1-2 m. Selv da er det kun en begrenset del av den totale uttørkingen som går
innover, i størrelsesorden ca. 25%. Beregningene viser klart at det er mer effektivt å redusere
dampmotstanden på vindsperra til en Sd < 0,1 m, enn dampmotstanden på varm side, for å bedre
uttørking av byggfukt og tilfeldige lekkasjer og liknende.
Hovedkonklusjonen er altså at dampbremser og liknende produkter har relativt liten nytteverdi mht.
å øke uttørkingshastigheten i bindingsverkskonstruksjoner i nordisk klima med ordinære vindsperrer.
Hvis derimot vindsperra er mer damptett enn normalt kan det være en større nytteverdi
med slike produkter. Uansett må Sd-verdien på varm side være relativt lav for å oppnå en stor andel
innadrettet uttørking, og dette gjør selvfølgelig konstruksjonen mer utsatt for kondensproblemer og
muggvekst. I løpet av et år vil en dampbrems med konstant dampmotstand gi netto fukttransport ut
i veggen, og gi en økt risiko for fuktskader i konstruksjonen sammenlignet med bruk av vanlig
dampsperre med Sd > 10 m. Det har ikke vært mulig i dette prosjektet å angi noen entydig grense
for minimum dampmotstand som behøves på varm side for å unngå kondens og muggvekst, siden
dette i praksis avhenger av svært mange faktorer.
Til tross for det overnevnte synes det klart at det er mulig å benytte mer dampåpne materialer på
varm side av bindingsverkskonstruksjoner uten at fuktproblemer oppstår. Dette krever imidlertid at
luftfuktigheten i bygget ikke er unormalt høy, dvs. at bygget må ha en velfungerende ventilasjon og
ingen unormalt høy fuktproduksjon. Bygget må videre være lufttett og ha en mest mulig dampåpen
vindsperre.
ytterkonstruksjoner. Det inkluderer yttervegger og luftede tak hvor det benyttes produkter på varm
side av isolasjonen som er vesentlig mindre damptette enn hva som anbefales for ordinære dampsperresjikt.
En vesentlig begrunnelse for å benytte slike dampåpne eller også populært kalt
”pustende” produkter, er at konstruksjonen får en uttørkingsmulighet innover. Den effekten har
vært hovedtemaet for dette prosjektet.
Følgende problemstillinger har vært undersøkt nærmere i dette prosjektet:
1. Krav til minimum dampmotstand på varm side for å unngå fuktskade som følge av
kondensering og muggvekst. Dette inkluderer også krav til minimum forholdstall mellom
dampmotstand på varm og kald side. Dette har vært gjennomført som en litteraturstudie av
tidligere beregnings- og måleprosjekter.
2. Effekt av luftlekkasjer på krav til minimum dampmotstand på varm side. En svakhet med
tidligere undersøkelser knyttet til krav til dampmotstand på varm og kald side er at de ikke har
tatt hensyn til effekten av eventuelle luftlekkasjer fra innelufta, men kun tar hensyn til
vanndampdiffusjon fra innelufta. Dette er imidlertid undersøkt her i en beregningsstudie.
3. Uttørking innover – når virker det? En av de angitte fordelene med mer dampåpne konstruksjoner
er muligheten for utørking innover, i tillegg til uttørking utover i konstruksjonen. Dette
fordrer selvfølgelig at vanndampmotstanden på varm side ikke er for høy. Man kan derfor
forestille seg at det finnes en maksimal dampmotstand for såkalte ”dampbremser” gitt at de
skal muliggjøre en viss uttørking innover. Dette er undersøkt her i en beregningsstudie.
Ordinære bindingsverkskonstruksjoner i Norge har vanligvis relativt dampåpne vindsperrer, ofte
med en Sd-verdi rundt og under 0,1 m. Beregningene viser klart at den innadrettede uttørkingen er
beskjeden i slike konstruksjoner, siden mesteparten av fukten vil tørke utover. For å få en
innadrettet uttørking av betydning må dampmotstanden på varm side være ganske lav.
Beregningene viser eksempelvis at dampmotstanden på varm side i de fleste tilfeller bør være
lavere enn ca. Sd = 1-2 m. Selv da er det kun en begrenset del av den totale uttørkingen som går
innover, i størrelsesorden ca. 25%. Beregningene viser klart at det er mer effektivt å redusere
dampmotstanden på vindsperra til en Sd < 0,1 m, enn dampmotstanden på varm side, for å bedre
uttørking av byggfukt og tilfeldige lekkasjer og liknende.
Hovedkonklusjonen er altså at dampbremser og liknende produkter har relativt liten nytteverdi mht.
å øke uttørkingshastigheten i bindingsverkskonstruksjoner i nordisk klima med ordinære vindsperrer.
Hvis derimot vindsperra er mer damptett enn normalt kan det være en større nytteverdi
med slike produkter. Uansett må Sd-verdien på varm side være relativt lav for å oppnå en stor andel
innadrettet uttørking, og dette gjør selvfølgelig konstruksjonen mer utsatt for kondensproblemer og
muggvekst. I løpet av et år vil en dampbrems med konstant dampmotstand gi netto fukttransport ut
i veggen, og gi en økt risiko for fuktskader i konstruksjonen sammenlignet med bruk av vanlig
dampsperre med Sd > 10 m. Det har ikke vært mulig i dette prosjektet å angi noen entydig grense
for minimum dampmotstand som behøves på varm side for å unngå kondens og muggvekst, siden
dette i praksis avhenger av svært mange faktorer.
Til tross for det overnevnte synes det klart at det er mulig å benytte mer dampåpne materialer på
varm side av bindingsverkskonstruksjoner uten at fuktproblemer oppstår. Dette krever imidlertid at
luftfuktigheten i bygget ikke er unormalt høy, dvs. at bygget må ha en velfungerende ventilasjon og
ingen unormalt høy fuktproduksjon. Bygget må videre være lufttett og ha en mest mulig dampåpen
vindsperre.
