Sammendrag
Værforholdene i polare strøk skifter hurtig, sjøkart, iskart og værvarsler er fortsatt mangelfulle selv om økt tilgang på satellittbilder har betydd forbedringer de siste årene. Tauing av trål i vanskelig tilgjengelige farvann med mye drivis gir muligheter for større fangstrater pr tauetime. Men før bestemmelse om å gå inn i området må skipperen foreta en kontinuerlig vurdering av risiko for fartøy, besetning og ikke minst av mulige hendelser som kan forårsake driftsavbrudd. En tilsvarende vurdering må foretas når fangstoperasjoner foregår inne i disse vanskelige områdene. De største og sterkeste fartøyene kan tillate seg å fiske helt inntil uværet setter inn, mens andre må trekke seg ut langt tidligere for å unngå problemer. Når en skipper vet at fartøyet har en størrelse, skrogstyrke og motorytelse til å mestre vanskelige og uforutsette værsituasjoner, så blir avgjørelsen enklere i en del tilfeller. Den utvikling vi kan øyne framover betyr skjerpede krav til sikkerhet, arbeidsplasskvalitet, bedre utnyttelse av all fangst som tas ombord og riktig kvalitet på råstoff og produkter. Alle nevnte forhold drar i retning av større behov for arealer og volum, og at det i forbindelse med prosjektering av fartøyene kan avsettes tilstrekkelig plass for produksjonsutstyr og lagerplass for produkter som bidrar til en mer kostnadseffektiv drift. Dette tilsier en gradvis fjerning av lengde- og bruttotonnasjegrenser som styringsmiddel så snart som overhodet mulig. Bruk av fangstkvoter og et utvidet kontrollsystem bør sammen med andre direkte og indirekte reguleringsmetoder kunne holde flåtens fangstkapasitet under kontroll.
