Sammendrag
Rikstrygdeverket har gjennomført forsøk i to fylker med uavhengig medisinsk vurdering i uføresaker. Bakgrunnen var et ønske om å belyse trygdens saksbehandling. I Vest-Agder ble alle ferdigbehandlede uføresaker vurdert av uavhengige rådgivende leger. I Aust-Agder ble søkerne undersøkt og sakene vurdert av legespesialister. SINTEF Helse har evaluert forsøkene. Trygdekontorer og fylkestrygdekontorer fylte ut spørreskjemaer om saksbehandlingen, og de eksterne legene fylte ut et skjema for vurdering av uføresakene. Leger ved SINTEF Helse vurderte er utvalg saker fra begge fylker. Legene som deltok i forsøkene, ble i tillegg intervjuet.Evalueringen viste at forsøkene medførte små endringer i trygdekontorenes og fylkestrygdekontorenes beslutninger. Kun i tre prosent av de ca 200 sakene ble beslutningene vesentlig endret. Tre saker ble endret fra innvilgelse til avslag og tre saker fra avslag til innvilgelse på uførestønad. I de fleste sakene syntes saksbehandlerne at det verken var blitt lettere eller vanskeligere å fatte beslutning. Tre av fire saker hadde vært forelagt rådgivende lege som ledd i ordinær saksbehandling, og i to av tre saker forelå spesialisterklæring. Alle legene i forsøkene vurderte sakene m.h.p. i hvilken grad de medisinske vilkårene for uførestønad var tilstrekkelig belyst. På en skala fra en til hundre angav de i gjennomsnitt 70 for saker som ble innstilt til innvilget uførestønad og 52 for saker som ble innstilt til avslag.Legens rolle som sakkyndig for trygden diskuteres. Evalueringen viste at legene i forsøkene gjorde noen ulike vurderinger. Det var stor enighet mellom legegrupper med samme eller liknende spesialitet og mindre enighet mellom legegrupper med ulik spesialitet. Dette kan ha sammenheng med ulikt kunnskapssyn blant legene og at trygden gir ulike signaler: det ser for eksempel ut til at legeerklæringsskjemaet implisitt formidler en tradisjonell biomedisinsk sykdomsmodell, mens ”et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig a
