Sammendrag
Hver femte kommune mener at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten om pasienter i psykisk helsevern har blitt dårligere. Én av tre mener at samarbeidet har blitt bedre.
Dette kommer frem i Sintef-rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2016: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene», som er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet.
- At bare halvparten av kommunene har gode erfaringer på dette feltet, er for lavt - etter en opptrappingsplan og fem år etter samhandlingsreformen. Vi skulle gjerne ha visst hva det er som gjør det slik, sier avtalespesialist og spesialrådgiver Ola Marstein i Norsk psykiatrisk forening til Dagens Medisin.
Et lederansvar
Cirka halvparten av kommunene har gode erfaringer med å følge opp pasienter før, under og etter innleggelse i psykisk helsevern for å oppnå samtidige og helhetlige tjenester. Resten av kommunene har et betydelig potensial i samhandlingen, skriver Sintef.
Rundt halvpartene av kommunene har ikke opplevd noen endring i samarbeidet med spesialisthelsetjenesten de siste tolv månedene. Bare én av tre har opplevd en bedring, mens 19 prosent mener at samarbeidet har blitt verre.
Innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har 44 prosent gode erfaringer med oppfølging av pasienter. Samarbeidet er litt bedre, mener 36 prosent av kommunene, men åtte prosent synes det har blitt verre.
- Samspill er nødvendig
Marstein påpeker nødvendigheten av samhandling for å kunne gi et sammenhengende behandlingstilbud uavhengig av om personen bor hjemme, i institusjon eller er innlagt på sykehus eller distriktpsykiatrisk senter (DPS).
- Derfor er samhandling viktig, og det er et lederansvar. Lederne i både kommune- og spesialisthelsetjeneste skal legge til rette for at hver enkelt ansatt kan bygge på gode prinsipper i behandlingen. Men det er hver enkelt helsearbeider som sitter med den aktuelle pasienten, og som har det direkte ansvaret for å yte effektive helsetjenester i arbeidet sitt.
Pasientens valg
Men ikke alle pasienter ønsker utstrakt samhandling, mener Marstein.
- Noen pasienter, både med lettere og alvorlige lidelser, ønsker ikke fri flyt av informasjon rundt sine behandlingsforløp, med samarbeidsmøter og ansvarsgrupper og individuell plan. Dette gjelder også tilfeller der behandlerne virkelig ønsker dette. Men hovedpersonen har selv det avgjørende ordet om åpenhet og samarbeid. Helsetjenesten i første- og andrelinjetjenesten må da jobbe for å vise pasienten at samhandling er verdifull og nyttig - og så får han eller hun bestemme.
Dette kommer frem i Sintef-rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2016: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene», som er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet.
- At bare halvparten av kommunene har gode erfaringer på dette feltet, er for lavt - etter en opptrappingsplan og fem år etter samhandlingsreformen. Vi skulle gjerne ha visst hva det er som gjør det slik, sier avtalespesialist og spesialrådgiver Ola Marstein i Norsk psykiatrisk forening til Dagens Medisin.
Et lederansvar
Cirka halvparten av kommunene har gode erfaringer med å følge opp pasienter før, under og etter innleggelse i psykisk helsevern for å oppnå samtidige og helhetlige tjenester. Resten av kommunene har et betydelig potensial i samhandlingen, skriver Sintef.
Rundt halvpartene av kommunene har ikke opplevd noen endring i samarbeidet med spesialisthelsetjenesten de siste tolv månedene. Bare én av tre har opplevd en bedring, mens 19 prosent mener at samarbeidet har blitt verre.
Innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har 44 prosent gode erfaringer med oppfølging av pasienter. Samarbeidet er litt bedre, mener 36 prosent av kommunene, men åtte prosent synes det har blitt verre.
- Samspill er nødvendig
Marstein påpeker nødvendigheten av samhandling for å kunne gi et sammenhengende behandlingstilbud uavhengig av om personen bor hjemme, i institusjon eller er innlagt på sykehus eller distriktpsykiatrisk senter (DPS).
- Derfor er samhandling viktig, og det er et lederansvar. Lederne i både kommune- og spesialisthelsetjeneste skal legge til rette for at hver enkelt ansatt kan bygge på gode prinsipper i behandlingen. Men det er hver enkelt helsearbeider som sitter med den aktuelle pasienten, og som har det direkte ansvaret for å yte effektive helsetjenester i arbeidet sitt.
Pasientens valg
Men ikke alle pasienter ønsker utstrakt samhandling, mener Marstein.
- Noen pasienter, både med lettere og alvorlige lidelser, ønsker ikke fri flyt av informasjon rundt sine behandlingsforløp, med samarbeidsmøter og ansvarsgrupper og individuell plan. Dette gjelder også tilfeller der behandlerne virkelig ønsker dette. Men hovedpersonen har selv det avgjørende ordet om åpenhet og samarbeid. Helsetjenesten i første- og andrelinjetjenesten må da jobbe for å vise pasienten at samhandling er verdifull og nyttig - og så får han eller hun bestemme.
