Sammendrag
Publiseringsetikk handler om de etiske forpliktelsene tidsskriftredaktører har for det de publiserer, men dreier seg også om de publiseringsetiske forpliktelsene til forskere som publiserer i tidsskriftene. Slike etiske forpliktelser har redaktører og forfattere alltid hatt, men de siste om lag 20 årene har tidsskriftredaktører begynt å se behovet for å samarbeide om å sette felles etiske standarder for å sikre kvaliteten på den vitenskapelige litteraturen. Hvordan disse reglene og standardene er utviklet, og hvordan brudd på disse standardene kan håndteres, er temaet for dette kapitlet. Jeg har selv deltatt aktivt i utviklingen av disse standardene og prosedyrene i årene 2002–2015, da jeg var sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. I de årene var jeg medlem av The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE, Vancouver-gruppen) og av Committee of Publication Ethics (COPE). Fra 2011–2015 var jeg nestleder i COPE. Det finnes (foreløpig) svært lite publiseringsetisk forskning, og artikkelen er derfor i det vesentlige basert på mine egne erfaringer med å utvikle og systematisere dette fagområdet. Forholdet mellom forskning og vitenskapelige tidsskrifter er tett og gjensidig. «Science does not exist until it is published», skrev Drummond Rennie i Lancet i 1998 (Rennie 1998). Det er riktig i den forstand at det er først når forskeren bringer sine funn ut fra laboratoriebenken eller kontoret og deler dem med forsker samfunnet, at forskningen blir en del av den felles vitenskapelige kunnskapsbasen. Men man kan også snu på Rennies utsagn å si at vitenskapelige tidsskrifter ikke kan eksistere uten forskning.
