Sammendrag
Kasserte lineredskap er et komplekst avfall som er utfordrende å demontere og gjenvinne til nye produkter. Manuell demontering blir spesielt ressurskrevende ettersom redskapet består av delkomponenter med integrerte metallfraksjoner og ulike materialkvaliteter. Kverning av linebruk er på sin side utfordrende på lik linje med garn, nøter og annet tauverk. Redusert materialkvalitet på brukte redskap er en annen utfordring som kan begrense gjenvinningspotensialet.
Kasserte linebruk utgjør en stor avfallsfraksjon dersom den ikke ivaretas, men et estimat på mindre enn 1000 tonn generert avfall pr. år er lavt med hensyn på utvikling av nedstrømsløsninger tuftet alene på dette avfallet. Dermed bør kasserte lineredskap ses i sammenheng med andre avfallsfraksjoner. Et alternativ kan være etablering av mobile kontainerløsninger, der avfallet behandles lokalt i havner etter hvert som avfall genereres.
Den mest nærliggende løsningen og anbefalingen på kort sikt synes å være behandling i eksisterende forbrenningsanlegg. Ikke alle anlegg har mulighet eller ønsker å ta imot denne type avfall. For de som har mulighet, nevnes opplasting i mindre bigbags som den beste løsningen.
På lengre sikt bør nedstrømsløsninger for plast fra fiskerinæringen finne sin plass i forskningen, der nye innovasjoner utvikles for å ivareta et stadig økende hensyn på miljø og bærekraftig ressursbruk. Behandlingsteknologier som pyrolyse og hydrolyse er i den sammenheng i flere tilfeller fortsatt umodent og må optimaliseres og tilpasses den enkelte avfallsfraksjon. Bruk av resirkulert plast fra lineredskap i betong må utprøves og verifiseres gjennom nye forskningsløp. Kommersielle etableringer fordrer på sin side tilstedeværelse av økonomisk bærekraftige forretningsmodeller.
Kasserte linebruk utgjør en stor avfallsfraksjon dersom den ikke ivaretas, men et estimat på mindre enn 1000 tonn generert avfall pr. år er lavt med hensyn på utvikling av nedstrømsløsninger tuftet alene på dette avfallet. Dermed bør kasserte lineredskap ses i sammenheng med andre avfallsfraksjoner. Et alternativ kan være etablering av mobile kontainerløsninger, der avfallet behandles lokalt i havner etter hvert som avfall genereres.
Den mest nærliggende løsningen og anbefalingen på kort sikt synes å være behandling i eksisterende forbrenningsanlegg. Ikke alle anlegg har mulighet eller ønsker å ta imot denne type avfall. For de som har mulighet, nevnes opplasting i mindre bigbags som den beste løsningen.
På lengre sikt bør nedstrømsløsninger for plast fra fiskerinæringen finne sin plass i forskningen, der nye innovasjoner utvikles for å ivareta et stadig økende hensyn på miljø og bærekraftig ressursbruk. Behandlingsteknologier som pyrolyse og hydrolyse er i den sammenheng i flere tilfeller fortsatt umodent og må optimaliseres og tilpasses den enkelte avfallsfraksjon. Bruk av resirkulert plast fra lineredskap i betong må utprøves og verifiseres gjennom nye forskningsløp. Kommersielle etableringer fordrer på sin side tilstedeværelse av økonomisk bærekraftige forretningsmodeller.
