Sammendrag
Bakgrunn: Det er et mål at minst 30 prosent av dialysepasienter skal benytte
hjemmedialyse. Tett oppfølging fra spesialisthelsetjenesten er vesentlig for å
øke pasientenes trygghets- og mestringsfølelse i hjemmebehandlingen.
Utgangspunktet for studien var en nyrepoliklinikk der sykepleiernes rutiner og
støtteverktøy ikke ga rom for å kunne få opp andelen pasienter med
hjemmedialyse. En digital oppfølgingsløsning skulle pilottestes. Formålet var å
få innsikt i hvilken nytteverdi løsningen hadde, og hvordan den måtte
videreutvikles for å møte sykehusets og pasientenes behov.
Hensikt: I innovasjonsprosessen kk sykepleierne ved poliklinikken en aktiv
rolle i pilotprosjektet, mens pasientperspektivet var vanskeligere å få frem
grunnet pasientenes helsetilstand. Vi ønsket derfor å undersøke hvordan
personaer kunne utvikles for å tydeliggjøre pasientenes behov og forholdet
mellom pasientene og helsetjenesten. Vi ønsket også å bidra til mer
brukersentrering når teknologi for oppfølging av hjemmebehandling utvikles.
Metode: Studien vår er en eksplorativ, kvalitativ og longitudinell casestudie,
hvor casen var å prøve ut den digitale oppfølgingsløsningen. Vi samlet inn data
gjennom intervjuer, observasjoner og workshoper med pasienter og sykepleiere
ved nyrepoliklinikken, ansatte på sykehus og i hjemmesykepleien samt
leverandøren. Tematisk analyse av data fra casen la grunnlaget for å utvikle
personaer, som senere ble presentert for nyresykepleierne for validering.
Resultat: Våre resultater viser stor variasjon i pasientenes behov for oppfølging
og metoder for å mestre hverdagen med hjemmedialyse. Disse varierte
behovene møtes av sykepleierne, som bruker mye tid på kommunikasjon,
logistikk og tilrettelegging for å sikre best mulig behandlingsetterlevelse. De
utviklede personaene tar hensyn til dette samspillet.
Konklusjon: Bruk av personaer har vært kritisert fordi det kan føre til at man i
mindre grad bringer reelle brukere inn i prosessen. I denne studien har vi
imidlertid benyttet personaer nettopp fordi muligheten til å bringe svært syke
pasienter aktivt inn i innovasjonsprosessen har vært begrenset. Personaer kan i
stor grad illustrere samspillet mellom sykepleiere og pasienter og de valgene
pasientene tar. I videre arbeid med personaer bør også andre aktører enn
pasienten beskrives, som hjemmesykepleien og de pårørende.
hjemmedialyse. Tett oppfølging fra spesialisthelsetjenesten er vesentlig for å
øke pasientenes trygghets- og mestringsfølelse i hjemmebehandlingen.
Utgangspunktet for studien var en nyrepoliklinikk der sykepleiernes rutiner og
støtteverktøy ikke ga rom for å kunne få opp andelen pasienter med
hjemmedialyse. En digital oppfølgingsløsning skulle pilottestes. Formålet var å
få innsikt i hvilken nytteverdi løsningen hadde, og hvordan den måtte
videreutvikles for å møte sykehusets og pasientenes behov.
Hensikt: I innovasjonsprosessen kk sykepleierne ved poliklinikken en aktiv
rolle i pilotprosjektet, mens pasientperspektivet var vanskeligere å få frem
grunnet pasientenes helsetilstand. Vi ønsket derfor å undersøke hvordan
personaer kunne utvikles for å tydeliggjøre pasientenes behov og forholdet
mellom pasientene og helsetjenesten. Vi ønsket også å bidra til mer
brukersentrering når teknologi for oppfølging av hjemmebehandling utvikles.
Metode: Studien vår er en eksplorativ, kvalitativ og longitudinell casestudie,
hvor casen var å prøve ut den digitale oppfølgingsløsningen. Vi samlet inn data
gjennom intervjuer, observasjoner og workshoper med pasienter og sykepleiere
ved nyrepoliklinikken, ansatte på sykehus og i hjemmesykepleien samt
leverandøren. Tematisk analyse av data fra casen la grunnlaget for å utvikle
personaer, som senere ble presentert for nyresykepleierne for validering.
Resultat: Våre resultater viser stor variasjon i pasientenes behov for oppfølging
og metoder for å mestre hverdagen med hjemmedialyse. Disse varierte
behovene møtes av sykepleierne, som bruker mye tid på kommunikasjon,
logistikk og tilrettelegging for å sikre best mulig behandlingsetterlevelse. De
utviklede personaene tar hensyn til dette samspillet.
Konklusjon: Bruk av personaer har vært kritisert fordi det kan føre til at man i
mindre grad bringer reelle brukere inn i prosessen. I denne studien har vi
imidlertid benyttet personaer nettopp fordi muligheten til å bringe svært syke
pasienter aktivt inn i innovasjonsprosessen har vært begrenset. Personaer kan i
stor grad illustrere samspillet mellom sykepleiere og pasienter og de valgene
pasientene tar. I videre arbeid med personaer bør også andre aktører enn
pasienten beskrives, som hjemmesykepleien og de pårørende.