Sammendrag
Hensikt: Undersøke potensialet rundt video som dokumentasjonsmetode innen fysioterapi for barn og ungdom, og identifisere fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering.
Design: Studien fulgte fysioterapeuter fordelt på seks samarbeidslokasjoner i privat-, kommunal- og spesialisthelsetjeneste fra tidlig prosjektetablering og utprøving, totalt over tre år, for å samle fysioterapeutenes erfaringer med bruk av video.
Materiale & metode: Datamaterialet inkluderer semistrukturerte intervjuer, spørreskjema, workshops, observasjoner, møtereferater og oppfølgingssamtaler med fysioterapeuter, ledelse ved helseforetak og leverandør av programvare for videoredigering og lagring. Data ble analysert med tematisk analyse.
Funn: Fysioterapeutene erfarte at video er et nyttig verktøy som støtter dagens praksis og gir bedre dokumentasjon med et "ekstra sett med øyne", og rom for ny praksis og muligheter for deling med andre fagpersoner, foreldre og institusjoner. En rekke fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering ble identifisert, inkludert utfordringer knyttet til tidsbruk og personvern, samt behovet for opplæring, teknisk støtte og tilgjengelig og relevant teknologi.
Konklusjon: Potensialet med video innen fysioterapi er stort, og bruken av video er i tråd med fysioterapeuters ønsker og behov for bedre dokumentasjon og kommunikasjon i klinisk praksis. For at fysioterapeuter skal kunne ta i bruk video må utstyret tilpasses fysioterapeutene i større grad enn det gjøres i dag. Dagens journalløsninger og personvernreglement tilrettelegger ikke for videreutvikling og nyttiggjørelse av teknologien, og bruk av video blir derfor ekstraarbeid, og mindre attraktivt å bruke.
Design: Studien fulgte fysioterapeuter fordelt på seks samarbeidslokasjoner i privat-, kommunal- og spesialisthelsetjeneste fra tidlig prosjektetablering og utprøving, totalt over tre år, for å samle fysioterapeutenes erfaringer med bruk av video.
Materiale & metode: Datamaterialet inkluderer semistrukturerte intervjuer, spørreskjema, workshops, observasjoner, møtereferater og oppfølgingssamtaler med fysioterapeuter, ledelse ved helseforetak og leverandør av programvare for videoredigering og lagring. Data ble analysert med tematisk analyse.
Funn: Fysioterapeutene erfarte at video er et nyttig verktøy som støtter dagens praksis og gir bedre dokumentasjon med et "ekstra sett med øyne", og rom for ny praksis og muligheter for deling med andre fagpersoner, foreldre og institusjoner. En rekke fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering ble identifisert, inkludert utfordringer knyttet til tidsbruk og personvern, samt behovet for opplæring, teknisk støtte og tilgjengelig og relevant teknologi.
Konklusjon: Potensialet med video innen fysioterapi er stort, og bruken av video er i tråd med fysioterapeuters ønsker og behov for bedre dokumentasjon og kommunikasjon i klinisk praksis. For at fysioterapeuter skal kunne ta i bruk video må utstyret tilpasses fysioterapeutene i større grad enn det gjøres i dag. Dagens journalløsninger og personvernreglement tilrettelegger ikke for videreutvikling og nyttiggjørelse av teknologien, og bruk av video blir derfor ekstraarbeid, og mindre attraktivt å bruke.
