Sammendrag
I denne rapporten undersøkes graden av måloppnåelse i helseregionene for ulike delmål for det psykiske helsevernet som er satt i Opptrappingsplanen. I tillegg beskrives utviklingen i regionene når det gjelder nivået på de øremerkede tilskuddene som gis gjennom Opptrappingsplanen, utgiftsnivå og egenfinansiering innen det psykiske helsevernet. Rapporten diskuterer også prioriteringseffekter av øremerkede tilskudd.
Gitt relativt store regionale forskjeller i starten av planperioden har utjevning vært en viktig forutsetning for måloppnåing i den enkelte region. På de områder der man ennå er et stykke fra å ha oppnådd målsetting på nasjonalt nivå, er det også relativt store forskjeller mellom regioner. Når det gjelder psykisk helsevern for voksne ser det ut for at det har skjedd en utjevning mellom regionene hovedsakelig innen områder der det også har vært en betydelig vekst i forhold til målene i Opptrappingsplanen. Dette gjelder bemanning til psykisk helsevern for voksne, og opptrapping av døgnplasser samt bemanning i DPS. For øvrig, når det gjelder den store økningen i antall polikliniske konsultasjoner innen psykisk helsevern for voksne er veksten relativt likt fordelt mellom regionene. Derimot når det gjelder poliklinisk produktivitet finner vi svært lav vekst i forhold til målsetting, og heller ingen utjevning mellom i utgangspunktet ulike regioner. Det samme mønsteret antydes vedrørende psykisk helsevern for barn og unge. Man har hatt en vesentlig økning i fagpersonell samtidig som det har skjedd en utjevning mellom regionene. Når det gjelder mål som langt fra er oppnådd: økning i antallet døgnplasser, poliklinisk produktivitet og målet om å kunne tilby hjelp til 5 prosent av barn- og unge, har det heller ikke skjedd noen utjevning til tross for store forskjeller i starten av planperioden.
Driftsutgiftene til psykisk helsevern, både for barn og unge og voksne, har økt i alle regionene i løpet av Opptrappingsplanperioden. De regionale forskjellene er ikke blitt redusert for perioden samlet sett. Barn og unge er, i tråd med føringene i Opptrappingsplanen, blitt prioritert i perioden, i særlig grad etter at de regionale helseforetakene overtok ansvaret. Det avdekkes ikke lekkasjer i bruken av de øremerkede tilskuddene i regionene; egenfinansieringen i regionene er ikke blitt redusert i løpet av de første fem årene av Opptrappingsplanperioden. Resultatene fra analysene av fylkeskommunenes utgiftsbeslutninger i perioden 1992-2001 støtter ikke hypotesen om at en prisreduksjon i innsatsfaktorer i somatisk sektor som følge av innføringen av innstatsstyrt finansiering i 1997 hadde negativ effekt på innsatsen i psykisk helsevern. Analysene støtter også opp om konklusjonene om at øremerkede tilskudd til psykiatrien ikke fører til lekkasjer til somatikken. Det ser heller ikke ut til at det er øremerking av midlene som bidrar til økt årsverksinnsats i psykisk helsevern. Veksten kan trolig heller forklares med økt fokus og interesse for temaet psykisk helse.
Gitt relativt store regionale forskjeller i starten av planperioden har utjevning vært en viktig forutsetning for måloppnåing i den enkelte region. På de områder der man ennå er et stykke fra å ha oppnådd målsetting på nasjonalt nivå, er det også relativt store forskjeller mellom regioner. Når det gjelder psykisk helsevern for voksne ser det ut for at det har skjedd en utjevning mellom regionene hovedsakelig innen områder der det også har vært en betydelig vekst i forhold til målene i Opptrappingsplanen. Dette gjelder bemanning til psykisk helsevern for voksne, og opptrapping av døgnplasser samt bemanning i DPS. For øvrig, når det gjelder den store økningen i antall polikliniske konsultasjoner innen psykisk helsevern for voksne er veksten relativt likt fordelt mellom regionene. Derimot når det gjelder poliklinisk produktivitet finner vi svært lav vekst i forhold til målsetting, og heller ingen utjevning mellom i utgangspunktet ulike regioner. Det samme mønsteret antydes vedrørende psykisk helsevern for barn og unge. Man har hatt en vesentlig økning i fagpersonell samtidig som det har skjedd en utjevning mellom regionene. Når det gjelder mål som langt fra er oppnådd: økning i antallet døgnplasser, poliklinisk produktivitet og målet om å kunne tilby hjelp til 5 prosent av barn- og unge, har det heller ikke skjedd noen utjevning til tross for store forskjeller i starten av planperioden.
Driftsutgiftene til psykisk helsevern, både for barn og unge og voksne, har økt i alle regionene i løpet av Opptrappingsplanperioden. De regionale forskjellene er ikke blitt redusert for perioden samlet sett. Barn og unge er, i tråd med føringene i Opptrappingsplanen, blitt prioritert i perioden, i særlig grad etter at de regionale helseforetakene overtok ansvaret. Det avdekkes ikke lekkasjer i bruken av de øremerkede tilskuddene i regionene; egenfinansieringen i regionene er ikke blitt redusert i løpet av de første fem årene av Opptrappingsplanperioden. Resultatene fra analysene av fylkeskommunenes utgiftsbeslutninger i perioden 1992-2001 støtter ikke hypotesen om at en prisreduksjon i innsatsfaktorer i somatisk sektor som følge av innføringen av innstatsstyrt finansiering i 1997 hadde negativ effekt på innsatsen i psykisk helsevern. Analysene støtter også opp om konklusjonene om at øremerkede tilskudd til psykiatrien ikke fører til lekkasjer til somatikken. Det ser heller ikke ut til at det er øremerking av midlene som bidrar til økt årsverksinnsats i psykisk helsevern. Veksten kan trolig heller forklares med økt fokus og interesse for temaet psykisk helse.
