|
Professor Einar Brendeng er Snøhvit-prosjektets bestefar. |
Skrivebordet til professor Brendeng er fylt med lysark og notater til et foredrag han forbereder. Rundt om ligger det bunker med skrivebøker og mapper. I hylla står en boks med Pedegree Pal hundekjeks. De mange bokhyllene er fylt med gulnede permer og støvete bøker. Her er spor etter et langt forskerliv.
Snøhvits bestefar
– Det er riktig at noen kaller meg bestefar til Snøhvitfeltet, sier han og smiler, – men det er det jo ikke jeg som står bak. De brune øynene ser lure ut. – Jeg sørget bare for å overbevise folk om at de måtte ta doktorgrad på temaet.
Den må han dra lenger ut på landet med. Einar Brendeng ble nemlig utnevnt til Ridder av 1. klasse i St.Olavs Orden i september i fjor.
Skip med kuletanker
Einar Brendeng har alltid hatt en nyskaper i seg. På 50/60–tallet jobber han med isolasjonsteknikk for store fryselager. Det resulterer i H.M. Kongens gullmedalje for NTHs prisoppgave i 1961.
Senere utvikler han isolasjonssystemer for fryseskip. Kunnskapen baner vei for de største norske LNG-skipene med kuletanker som Moss Rosenberg Verft utviklet. Skipene har fremdeles en markedsandel på 60 prosent av verdens LNG-flåte, og ble nominert som en av ti fremste norske ingeniørbragder i det 20. århundre.
Sort boks
Brendeng har snakket seg varm, og vi har kommet et stykke ned i lysarkene på skrivebordet.
– På slutten av 70-tallet begynte vi å jobbe med prosessimulatorer som kunne simulere LNG-produksjon. – Vi kjente til hvordan anleggene fungerte, men spiralvarmerørsveksleren som er essensiell i produksjonen av LNG, var for oss og resten av verden en sort boks.
Varmeveksler i fokus
Firmaet Air Products i USA hadde nærmest monopol på store LNG-anlegg med blandet kuldemedium og propan for kjølingsanlegg og ville selvfølgelig ikke dele denne kunnskapen. Vi bestemte oss for å knekke koden. Einar Brendeng får et ivrig drag i stemmen.
– Vi hadde rimelig oversikt over resten av anlegget. Det var den avanserte varmeveksleren som var hodepinen.
Hovedoppgaver og doktorgrader
I jakten på en løsning overbeviser Brendeng stadig flere studenter til å skrive hovedoppgaver og doktorgrader på temaet. Forskningen på varmeveksleren resulterer i 12 doktorgrader og et stort antall sivilingeniører
Parallelt med at Brendeng og kollegene jobber med spiralvarmerørsveksleren, blir planene for Snøhvitfeltet lagt. En rammeavtale med Statoil i 1984 setter fart i prosjektet. Og mens blekket på kontrakten tørker, er Brendeng og kollegene godt i gang.
Gass fra nord
– Målet vårt var jo hele tiden å muliggjøre Snøhvit siden vi visste at LNG var den eneste måten å transportere gass fra nord til Europa på. Etter hvert så vi at det var muligheter, men vi trengte et forsøksanlegg. Våre teoretiske beregninger måtte testes ut.
Så tørker kildene ut, bevilgningene stopper opp og det blir usikkerhet rundt Snøhvit-realiseringen.
Statlig krafttak
1987 setter staten inn et krafttak gjennom SPUNG-prosjektet for å bygge opp norsk kompetanse på utnyttelse av naturgass. Dette tar Norge flere skritt nærmere realiseringen av Snøhvit.
Statoil inngår et samarbeid med det tyske firmaet Linde om å teste ut grunnlaget for en spiralrørsvarmeveksler. Forsøkene viser at det er mulig å lage en bedre og mindre varmeveksler enn den Air Products produserer. Dermed er verdensmonopolet brutt.
Monopolet brytes
Rammeavtalen som blir inngått med Statoil i 1984, er et Columbi egg, skulle det vise seg. Statoil eier i dag en prosess for produksjon av LNG sammen med det tyske selskapet Linde.
Tidligere Statoilsjef Olav Fjell har uttalt at uten Brendengs framsynthet og visjoner i 1984 og det harde forskningsarbeidet i de påfølgende årene, ville Snøhvitutbyggingen neppe vært en realitet i dag.
Av Anne Lise Aakervik
Fra Gemini 1/2004
