Visjon på dypt vann

– Det er ikke så mange fjorder rundt om i verden. Derfor må vi tenke alternativt. Hvor er det plass? Å flytte oppdrettsanleggene til havs vil avlaste kystsonen. Det gir mindre konsentrert forurensing, både på grunn av fôringen og fordi anleggene befinner seg så langt fra andre levende miljøer. Dessuten vil redusert tetthet mellom merdene redusere smittefare. Samtidig vil bedre tilgang på friskt vann og naturlige omgivelser heve kvaliteten på fisken. Jeg regner med at fisk fra havanlegg vil få et kvalitets- og miljøstempel som gjør den mer attraktiv enn kollegene fra landnære anlegg, sier forsker Pål Lader ved SINTEF Fiskeri og havbruk.

Fritt flytende merder
Merdene, eller nettene hvor fisken lever sitt liv i fangenskap, har også lyse framtidsutsikter, ifølge SINTEFs havforskere.
– Merdene kan være autonome og plassere seg til det beste for fisken til enhver tid. Er det mat å få noen kilometer østover, flytter merden seg dit, slik at fisken kan spise. Er det høye bølger, flytter den seg lenger ned i dypet. Fisk kan nemlig også bli sjøsyke og trives ikke i merder som kastes opp og ned. Hvis en båt nærmer seg, synker merden for å unngå å bli truffet, forteller Pål Lader.

Uavhengige merder som skal hekte seg på en basestasjon langt til havs kan bli fremtidens oppdrettsanlegg, ifølge SINTEF-forskere. Illustrasjon: SINTEF Fiskeri og havbruk AS

Helt uavhengige vil merdene likevel ikke bli. De kan hekte seg på en av basestasjonens ”armer”.
– Kanskje kopler de seg til en slik kontrollstasjon for å motta informasjon eller for å bli inspisert. Disse detaljene har vi ikke kommet til ennå, forklarer Lader.

Allvitende sentral
Selve hjernen i basestasjonen skal ha full oversikt over alt som foregår i miljøet rundt anlegget, som temperatur, værforhold, næringsstoffer, oksygennivå, bølger og strøm.
– Sentralen vil til enhver tid kunne gi merdene informasjon om omgivelsene og plassere seg optimalt i forhold til dataene den samler. Vi ser også for oss at den beveger seg mot land hvis det blir nødvendig med reparasjoner, eller at merdene eller hele anlegget nærmer seg land når fisken er slakteferdig. En annen mulighet er at basen forflytter seg mot de landene som vil kjøpe fisken når den registrerer at fisken er klar for levering. Her er det bare å utnytte mulighetene og tenke nytt, mener Lader.
– Det ultimate hadde jo vært at fisken ikke merket at den var i fangenskap. Det er det vi jobber fram imot, sier SINTEF-forskeren.

Smart tilpasning
Bakgrunnen for forskernes science fiction-aktige planer er et femårig forskningsprosjekt som er støttet av Norges forskningsråd. Hovedtanken i dette prosjektet er kybernetikk, eller automatisk kontroll, og SINTEF Fiskeri og havbruk samarbeider med Institutt for marin teknikk ved NTNU.
– Denne næringen befinner seg fortsatt i steinalderen når det gjelder teknologi. Vi vil prøve å ta et skritt videre og se mulighetene for framtidas fiskeoppdrett. Ved å anvende kybernetikk kan vi utvikle mer hensiktsmessige anlegg. I dag lages konstruksjonene sterke nok til å tåle store påkjenninger, men i framtida vil vi heller bruke smarte strukturer som tilpasser seg omgivelsene. En merd som har fleksible komponenter, kan endre fasong og plassering i forhold til omgivelsene og dermed skape bedre levekår for fisken. Pål Lader understreker imidlertid at havanlegget foreløpig bare er en visjon og at det gjenstår mange spørsmål som må besvares og problemer som må løses.
– Innen 15-20 år tror jeg vi vil se oppdrettsanlegg lik det vi presenterer her i bruk.

Kontakt:

{DynamicContent:Ansatt link}

Av Maria Landrø Evensen