Anker i fritt fall

Ankeret slippes kontrollert ut ned i havet, og droppes så i fritt fall de siste 75 meterne slik at det når en hastighet på 100 km/t. Foto: GeoProbing Technology.

Bak det nye produktet ”Deep Penetrating Anchor” står gründeren Jon Tore Lieng. Historien hans viser hvordan en ideunnfangelse i Sintef, kombinert med pågangsmot og utholdenhet, bringer gode og kosteffektive løsninger til markedet.

På 90-tallet da oljeutvinningen begynte å gå mot dypere farvann, jobbet nemlig Lieng som geotekniker i SINTEF. Han så for seg en bedre løsning enn dagens sugeanker som plasserer på havbunnen som en boks.

Det fungerer ved å lukke toppen, pumpe ut alt vannet, og skape et sug som får ankeret til å stå fjellstøtt. Orientering av ankrene og følsomhet for sjø og bølger, skaper imidlertid problemer ved utsetting. Det medfører ofte venting med millionkostnader per dag.

Jon Tore Lieng mente det enkleste konseptet måtte være å droppe et tilstrekkelig tungt anker rett ned i havet. Med stor nok tyngde og fart, ville ankeret trenge ned i bunnen og skape ekstra feste.

 

Droppes i fritt fall
I dag er to av de nye ankrene installert på Gjøafeltet til StatoilHydro - like ved Trollfeltet. Ankrene som er produsert i Litauen og godkjent av Vertitas, går henholdsvis 31 og 24 meter ned i bunnen.
nye ankeret hindres ikke av sjøgang, og installasjonsprosessen er den samme – uavhengig om det er snakk om 500 eller 3000 meters dyp. Ankeret slippes kontrollert ut ned i havet, og droppes så i fritt fall de siste 75 meterene slik at det oppnår en hastighet på 100 km/t.

To av de nye ankrene er allerede installert på Gjøafeltet i Nordsjøen.

Et undervannsfartøy (ROV) følger med i manøveren og sender det akustiske signalet som skal til for å løse ut ankeret for den siste drop’en. Etterpå går fartøyet ned og sjekker bunnforholdene, og kjettingen strammes opp.

En typisk forankringsmodell foren oljeplattform vil  kreve 12-16 ankere med tre-fire plassert i grupper i ulike retninger. Alle ankrene kan fraktes med fartøy og settes ut på en og samme tur.

 

Studier og forsøk
Det har vært en lang vei fram til dagens fullskalaforsøk. Samtidig med at oljebransjen begynte å bevege seg mot dypere vann på åttitallet, kom Norges Forskningsråd med sitt program rundt offshore og dypvann der de etterlyste nye forankringsløsninger.

Lieng gjorde da en teoretisk studie som han sendte til alle oljeselskaper basert i Norge. Han fikk avslag på det uvante konseptet, men selskapene fikk likevel kjennskap til at han jobbet med saken.

I 1997 tok Jon Tore Lieng ideen med seg, gikk ut av SINTEF og etablerte bedriften GeoProbing Technology med lisens til patentet. Etter hvert fikk han kontakt med meningsfeller i Statoil, og i 1998 og 1999 ble det kjørt mulighetsstudier og modellforsøk finansiert av oljeselskapet. Målet var å finne ut hvor stort ankeret burde være, og hva produktet ville komme på i pris.

Forskerne kunne raskt konkludere med at det nye ankerkonseptet ville bety en kostnadsreduksjon på rundt 35 prosent sammenlignet med dagens konsept. Siden det her er snakk om hundrevis av millioner, var det av stor betydning.

Problemer med stopp
I begynnelsen så ankeret ut som en dartpil, men etter noe samarbeid med Reinertsen Engineering ble det tatt i bruk standard elementer, og ankeret ble mer firkantig og hensiktsmessig med tanke på produksjon.

Våren 2003 skulle Lieng og Statoilforskere ut i Trondheimsfjorden for å teste ankeret som nå var skalert ned til 4 meters lengde. Fibertauet som ankeret var festet i, slet seg i nærheten av sjøbunnen under trekkforsøk, og ankeret gikk tapt.

- I tillegg til selve ankeret, befant alt av instrumentering seg i haleenden, forteller Lieng.  – Det var ille.

I tre år lå ankeret på havbunnen før det ble lokalisert, og et firma påtok seg jobben med å hente det opp. I de årene lå prosjektet brakk, og Jon Lieng jobbet som konsulent på fagområdet offshore marin geoteknikk.

Fullskalaforsøk
Men etter denne nedturen ble fart i sakene. StatoilHydro har flere utbyggingsprosjekt under vurdering langs norskekysten med vanndyp rundt 1000 meter, og et trettitalls dypvannsfelt i Mexicogulfen,- alle på over 2000m dyp. Dette aktualiserte problemstillingen med å få til en kostnadseffektiv forankring.

Gjøafeltet er nå første fullskala utprøving regissert av StatoilHydro, og konseptet vinner nå smått om senn gehør.

Jon Lieng er selv i en markedsfase med besøk til utbyggere, oljeselskaper og offshoreselskap som leverer anker - både nasjonalt og internasjonalt.

- Jeg satser på å gjøre oss kjent som et tilbud blant mange andre, og tror vi vil hevde oss i konkurransen – både på pris og på robusthet, sier den nøkterne gründeren.
       

ÅSE DRAGLAND

.