Den tredje kategorien er de som designes av mennesker på grunn av spesielle størrelses- eller overflateegenskaper. Disse nanopartikler har ulike og enestående egenskaper og er ment å utføre spesielle jobber på oppdrag fra oss.
Dette er partikler som vi ikke vet hvordan vil oppføre seg i naturen. Andy Booth på SINTEF (bilde) leder prosjektet «The environmental fate and effects of SINTEF-produced nanoparticles» som er finansiert med egne forskningsmidler.
Forskerne her skal undersøke både hvordan partiklene oppfører seg, og hvordan de påvirker organismer når de slippes ut i det marine miljøet, som i dette tilfellet er definert som jord, elver, sjøer og havet.
Ett av målene med prosjektet er å undersøke om nanopartiklene er giftige for marine organismer, som små krepsdyr og zooplankton. Etter hvert skal også torskelarver og andre større organsimers evne til å tåle nanopartiklene undersøkes.
– Forsøkene vil fortelle oss om de små partiklene vil skilles ut, eller om de vil forbli inne i organismene, og eventuelt hvordan de vil oppføre seg der, forklarer Booth.
Han vi gjerne gjøre klart at ikke alle nanopartikler nødvendigvis er farlige. Mange typer nanopartikler finnes naturlig i naturen og har eksistert helt siden jorda ble dannet. Aske er for eksempel et stoff som har nanopartikler i seg, ifølge Booth.
Her kan du kan lese hele GEMINI-artikkelen om nanoteknologi
Betraktninger fra Norsk Vann BA
Betraktninger fra Teknologirådet
Betraktninger fra Norges Forskningråd