|
|
Forsker Gunvor Øie og marinebiolog Espen Grøtan på Marine Harvest tror oppdrett av leppefisk kan bli et miljøvennlig alternativ i kampen mot lakselusa. (Thor Nielsen) |
Det surkler, surrer og summer rytmisk i pumper, plastslanger og ledninger. Men bortsett fra melketanken er det lite som minner om landbruk her. Dette er en fødeklinikk. For avansert ”babymat”.
I hallen ved siden av svømmer flere millioner små individer av leppefisk-arten berggylt rundt i store kar. De aller fleste vil dø. Noen vil overleve takket være babymaten. De som klarer seg, blir forskernes og industriens håp om et miljøvennlig våpen i kampen mot lakselusa – og kanskje også en ny industri.
Leppefisk setter lakselusa høyt oppe på lista over favorittmat: Den plukker lusa direkte av laksen. Etterspørselen etter arten er så høy at forskerne er redd kysten skal fiskes tom for leppefisk. Derfor må det jobbes med oppdrett.å jobbes det med oppdrett her i anlegget.
Men å yngle arten i fangenskap er en avansert teknologisk øvelse.
Om forskerne lykkes, vil den biologiske lusekuren bli godt mottatt av både oppdrettsnæringa, myndighetene og miljøbevegelsen – og laksen selv.
Vill vekst
Luseproblematikken er knyttet til store penger: I fjor satte norske lakseoppdrettere produksjonsrekord med nesten 1 million tonn, og solgte for 22 milliarder kroner. Det har gjort sjømatnæringa til vår tredje største eksportnæring.
Men både miljøvernere og forskere mener næringa har vokst for fort, og at dette truer villaksen – og næringa selv. Problemene er spredning av lakselus og sykdommer. På toppen av dette kommer økt resistens mot lusemidlene, fordi store merder med mye fisk gir dårlig kontroll på behandlingen. I verste fall kan situasjonen ende med massiv nedslakting eller total kollaps.
Både Direktoratet for naturforvaltning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) advarer om situasjonen.
– Lusesituasjonen er ute av kontroll langs hele kysten fra Nordland og sørover. Vi ser ikke hvordan næringa, uten drastiske tiltak, skal få situasjonen under kontroll før smoltvandringen våren 2010, sa seniorforsker Torbjørn Forseth ved NINA til VG høsten 2009. Han viste til rapporter om nedsatt behandlingseffekt av medisinene, og resistens og multiresistens for hele skalaen av behandlingspreparat.
Leppefisk har lakselus på menyen. GFoto: Thor Nielsen.
Team Lakselus
Det er fredag, og timene strekker seg mot helg. Men i møterommene på SINTEF SeaLab er det full fart. Forskningsleder Leif Magne Sunde har akkurat ønsket velkommen til workshop.
Rundt bordet sitter materialteknologer, optiske eksperter, en oppfinner og et knippe biologer – til sammen tolv fagpersoner med ulik bakgrunn. Nå skal de dele erfaringer og faglige muligheter, og sammen klekke ut nye ideer i kampen mot lusa. Prosjektet har forskerne gitt navnet ”Team Lakselus”.
– Lusa har alltid vært der, og kommer til å være der. Problemet er at naturen er kommet i ubalanse, sier Sunde.
De siste målingene viser at vår-avlusinga 2010 var vellykket, og at situasjonen nå er under kontroll. Men lusa vil slå tilbake. Derfor arbeider forskerne med flere og nye metoder i kampen mot det lille krypet: Biologisk bekjempelse gjennom bruk av leppefisk. Utvikling av tekniske og kjemiske løsninger for bedre avlusing og håndtering av lus som følger laksen inn i slakteriene. Og til slutt: modellering av lusespredninga kombinert med overvåking. Det vil gi forskerne bedre forståelse av hvordan lusa oppfører seg: hvor og hvordan den ferdes i havet – og mellom anleggene.
– Her nytter det ikke med én ting. Lusa er et lite, men avansert krepsdyr. Vi må jobbe på flere plan og skaffe oss en portefølje med robuste løsninger før vi kan få kontroll på situasjonen, sier Sunde.
For sterk vekst
Han støtter miljøvernorganisasjonene i vurderingen om at oppdrettsbransjen har vokst for kraftig på kort tid.
– Bransjen mangler verktøy som holder tritt med størrelsen på anleggene. Vi ser at næringa ikke har vært offensiv nok på dette området. Den har ikke sørget for å ha gode løsninger på plass før de trengs, sier han og drar et eksempel:
Før var merdene 40 meter i omkrets, og dette var håndterbart. I dag er merdene 160 meter i omkrets; altså på størrelse med en halv fotballbane. De inneholder 1000 tonn fisk. Det tilsvarer 25 trailerlass med 40 tonn hver! Kreftene som skal kontrolleres med en lukket presenning, er enorme.
Når et oppdrettsanlegg skal avluses, vil det fra 2011 bli krav om at det trekkes en presenning rundt hele merden, ikke bare med ”skjørt” som i dag.
– Har du forsøkt å senke en vanlig handlepose i plast i vann og manøvrere den? Det er tyngre enn man skulle tro. Denne jobben handler om både konstruksjon, materialvalg og operasjonsmetoder – kort og godt hele pakken, sier Sunde.
Tester i tanken
I SINTEFS strømningstank i Hirtshals i Danmark arbeides det med problemstillingen. I undervannsstudioet sitt tester forskerne hvordan ulike presenninger som brukes ved avlusing, fungerer. Hit kommer havforskere og bransjefolk fra hele verden for å teste alt fra propeller til nye trålsystemer. Gjennom gigantiske akvarieruter kan de se hva kreftene som bor i 1200 kubikkmeter vann i bevegelse, gjør med utstyret. Alt dokumenteres med profesjonelle, mobile kamera og strømmålere.
– Det vi har testet nå, er både nye og eksisterende løsninger med presenning. Noe av det som er undersøkt, er hvordan strømmen påvirker de ulike delene av avlusingspresenningen, sier prosjektleder Erik Høy.
Testene er gjort med fysiske modeller av merdene, slik at løsningene blir prøvd ut på merder som måler to i stedet for femti meter i diameter. Dataene som har kommet fram, skal nå brukes i en numerisk modell som vil gjøre simuleringer av nye løsninger mulig i framtida.
Lik behandling til alle
En annen ting som forskerne studerer, er hvordan man bør gå fram for at legemidlene skal nå store mengder fisk i like store doser. Om noen får for mye og noen for lite, vil ikke behandlingen ha god nok effekt, og risikoen for resistens øker.
En sentral problemstilling er hvordan man kan medisinere mest mulig effektivt med minst mulig bruk av legemidler.
Laksens egne bevegelser i merden er også en viktig del av dette regnestykket. Derfor utfører forskerne strømningssimuleringer av bevegelsene laksen skaper i vannet. Det kan avsløre hvordan lusemidlene bør fordeles best mulig i vannmassene.
Gull i grønn gugge
Tilbake i leppefiskanlegget utenfor Bergen blir Geminis journalist iført blå skotrekk. Med nydesinfiserte hender blir vi tatt imot av prosjektleder og marinbiolog Espen Grøtan i Marine Harvest. Han får nå drahjelp av blant andre SINTEF med sitt nye oppdrettsprosjekt – verdens første i sitt slag.
For å lykkes med utviklinga av det biologiske ”våpenet” mot lakselusa trengs nemlig nye metoder for både stell og fôring.
”Babymaten” i den boblende melketanken kan være esset i ermet for å lykkes med oppdrett av leppefisk. Maten består av ørsmå dyreplankton som bærer navnet rotatorier. De er forsker Øies hjertebarn og biolog Grøtans håp.
For det blotte øye ser rotatoriene ut som en lite delikat, grønn suppe. Men de små dyrene har etter møysommelige forskning vist seg å være den ypperste føde for nyklekkede og krevende torskeyngel. SINTEF-forsker Gunvor Øie har stor tro på at også leppefiskbarna vil overleve dersom hun finner den riktige rotatorie-kvaliteten.
– Leppefisken er et kresent dyr, både som barn og voksen. Mange faktorer spiller inn for å få de to–tre millimeter store larvene til å spise og vokse raskt. Riktig fôring rett etter klekking er en av de viktigste forutsetningene, forklarer Øie.
Fordi det finnes flere typer rotatorier, pågår det nå en møysommelig og systematisk jakt på det beste alternativet. I tillegg forskes det på ørsmå krepsdyr som alternativ ”babymat”. Forskernes håp er at dersom startfôringen er optimal, vil også fisken vokse raskere det første leveåret.
Det vil i så fall være gode nyheter. De ettårige leppefiskene som i dag svømmer i en av tankene her, minner mest om store, grå akvariefisk: De største individene måler omtrent åtte centimeter, og de minste er knappe fem.
Riktig interiør og varme bad, takk
Om Marine Harvest skal nå målet med å kunne tilby leppefisk til andre oppdrettsanlegg om ikke altfor mange år, er det ikke bare maten det står på: Fisken trenger også høy vanntemperatur under klekking. Når den blir større, trenger den kaldere vann og tilgang på skjul for å trives. Skjulene må holdes rene i et oppdrettskar, noe som kan bli ressurskrevende.
Et annet problem er infeksjonsfare i klekkefasen: Leppefisken bygger små reir til eggene sine. I naturen skjer dette på sjøbunnen, men i laboratoriet brukes matter av kunstgress. Her trives eggene, men også bakteriene.
– Når eggene er klekket, må bakterieveksten kontrolleres. Fremdeles vet vi ikke hvordan det kan gjøres på en optimal måte så egg og yngel ikke skades, forklarer Gunvor Øie.
For en forsker er det slike hindringer som gjør arbeidsdagen spennende, og gleden over å lykkes ekstra stor.
Prosjektleder Espen Grøtan tar oss med litt lenger inn i anlegget. I åtte store kar som hvert rommer ni tusen liter, svømmer den halvmeter store stamfisken mellom kunstig tare, laget av oppklippede presenninger. Fiskene er vakre, og fargene varierer mellom brunt, blått, rødt og oransje – og ser nesten tropiske ut. Det sies at ikke to leppefisk har likt mønster.
På bunnen av karet ligger restene av lunsjen: reker i restaurantklasse. Foreldrene til det som kan blir naturens egen lusekur, er like kresne som sine barn. Selv om utfordringene er store, tror oppdrettsgiganten Marine Harvest at selskapet vil lykkes med sin satsing.
Ut i naturen
Det er det flere som håper på. I norske elver er laksesesongen for 2010 i gang. Dette året er bare en av tre elver åpnet for sportsfiske. På Dagsnytt 18 vises et klipp fra en av lakseelvene våre. Mellom to bjørketrær henger sportsfiskerne opp et stort banner: ”Lusa dreper villaksen”. Så intervjues en av sportsfiskerne om situasjonen: Etter et langt liv som laksefisker kan han fastslå at naturopplevelsen og spenninga er like bra som før – men at fangsten bare er en brøkdel.
Ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen sitter professor og mikrobiolog Øyvind Bergh og overvåker lusesituasjonen i norske fjorder. Målingene hans viser at lusebestanden våren 2010 varierer – og at ikke alle er unormalt høye.
– Det største problemet med lakselusa er ikke alltid at det er mye av den, det vil variere avhengig av hvor og når man måler. Mest alvorlig er det at lusa i stadig større grad har utviklet resistens mot flere av preparatene som benyttes i avlusing, sier Bergh.
Han støtter SINTEF i at det er den store tettheten av fisk i merdene som er årsak til problemene med lakselus og sykdommer på oppdrettslaksen. Men han mener det er flere enn oppdretterne som må vise måtehold for å verne villaksen.
– Generelt er det svært lite lurt å forvalte en truet bestand med å ta ut de beste individene like før de skal formere seg. Det jo det som skjer i norske elver hver sommer. Jeg mener at vi burde være kjappere med å stenge mange av lakseelvene våre for fiske i en periode.
– Har du tro på at teknologien kan hjelpe både næringa og villaksen?
– Ja. Helt klart. Vi trenger å utvikle flere nye teknologier samt bedre rutiner for selve avlusinga som må skje systematisk for å ha effekt. Selv har jeg mest tro på å utvikle vaksiner når det gjelder kampen mot lusa. En vaksine vil redusere laksens mottakelighet for lusa betraktelig.
Christina Benjaminsen
