Dårlig Mongstad-klima
Kronikk VG, 29.desember 2010
Nils A. Røkke, direktør for klimateknologi, SINTEF
Torstein Haarberg, konserndirektør SINTEF Materialer og Kjemi
- Flere forhold gjør det viktig at Norge fullfører kappløpet om CO2-renset gasskraft.
- Men miljøet og nordmenns lommebok vil tjene på at fullskala-premieren flyttes bort fra Mongstad.
Norge bør stå løpet ut når det gjelder rensing av gasskraftverk – av to hovedårsaker: Alt tyder på at gass vil bli brukt mer til kraftproduksjon enn før antatt. I tillegg har vi unike muligheter for lagring av CO2 på sokkelen. Dette er avgjørende for hvor raskt nye renseanlegg lar seg etablere.
Samtidig er planleggingen av fullskala renseanlegget på Mongstad blitt historien om fordyrende lokale forhold. De har brakt anleggskostnadene opp i ufattelige 25 milliarder kroner. Dessuten er gjennomføringen utsatt. Begge deler taler for at staten bør flytte fullskalarensingen til et annet anlegg i denne omgang.
Fordyrende
Fire forhold gjør Mongstad lite egnet til å huse Norges første fullskala CO2-fangstanlegg.
- Raffineriet på Mongstad er integrert med gasskraftverket. Det stiller store krav til fleksibilitet. Dette gjør det ekstra kostnadskrevende å fange CO2 her.
- Mongstad er en utbygd industritomt. Det gjør det dyrt å bygge nytt, med mange hensyn til eksisterende rørgater, kabler og tillatelser.
- Nærheten til raffineriet gjør at CO2-fangstanlegget må kunne tåle eksplosjoner. Av samme grunn er sikkerhetskrav i forhold til mulige gasslekkasjer skjerpet. Dette gir store ekstrakostnader.
- Gasskraftverket på Mongstad er sannsynligvis dimensjonert for stort i forhold til behovet for damp på raffineriet. Derfor går anlegget bare for halv maskin. Fullskala rensing blir dermed halvskala rensing.
Derfor er det på tide å revurdere fullskala rensing på Mongstad. Vi må forutsette at alle gasskraftverk etter hvert skal ha slik teknologi, men Mongstad er ikke stedet å starte i full skala.
Nytt stedsvalg for det første gasskraftverket med full rensing gagner miljøet ved at det åpner for raskere igangsetting. I tillegg vil det redusere bruken av skattepenger, gi en mer realistisk tidsplan og styrke kraftforsyningen i Norge
Viktig testanlegg
Byggingen av teknologisentret (testanlegg), derimot, må fullføres på Mongstad. Det kan brukes til å teste og kvalifisere CO2-renseteknologier på generell basis. Investeringen på 6,5 milliarder kroner (inklusive merverdiavgift) tilsvarer et Lillehammer-OL. Da må det sørges for god etterbruk, men det finnes ingen plan for dette.
Norge har satt seg store mål for håndtering av CO2 (CCS - CO2 Capture and Storage)
Men historien om fangst og lagring av CO2 fra gasskraftverk i Norge har vært en lang reise med skuffelser. Første stoppested skulle være Kårstø, deretter Tjeldbergodden, så Mongstad.
Kårstø er skrinlagt. Hovedargumentet var at gasskraftverket ville bli lite brukt. Realiteten viser noe annet: Anlegget hadde drift i 300 av 365 dager i 2009 med et utslipp på over 1 million tonn CO2. og får trolig omlag samme driftsprofil i år.
Kårstø er ett av tre store gasskraftverk uten rensing i fastlands-Norge. Melkøya-anlegget i Finnmark har et gasskraftverk med varmeutnyttelse som slipper ut ca 800.000 tonn CO2 pr år. I tillegg har gasskraftverket på Mongstad et årlig utslipp ved full drift på rundt 1 million tonn CO2.
Prosjektet på Tjeldbergodden ble forlatt etter gjennomgang av kostnader, og fordi det ikke var så lett å øke oljeutvinningen på Draugenfeltet med CO2 som antatt. Nå er kun Mongstad igjen på lista.
Konkurranse
Prislappen på 25 milliarder kroner for fullskala rensing av raffineri og gasskraftverk på Mongstad er eksklusive transport og lagring av utskilt CO2. For fire år siden ble det beregnet at rensing på Kårstø ville koste omlag 5,3 milliarder kroner, inkludert, transport og lagring. Selv om Kårstø bare skulle fange halvparten så mye CO2 som Mongstad, er kostnadsspriket stort.
Ved nytt stedsvalg, bør staten etter britisk mønster utlyse en åpen internasjonal konkurranse om bygging av gasskraftverk med CCS. Man vil da få inn flere aktører som har andre drivere enn det som er tradisjonelt i Norge. Slik vil man spare skattekroner og øke hastigheten i innovasjonsprosessen, der det handler om å få ned kostnaden for CCS.
Så langt har verden sett til Norge som foregangsland innenfor CO2-håndtering, med lagringsprosjektene på Sleipner og Snøhvit som flaggskipene. Skal vi beholde posisjonen, er det nødvendig å revurdere fullskala Mongstad-prosjektet – samt sikre etterbruken av testsenteret.
