Søndag 10. januar sto det følgende på trykk i Aftenposten: …Offentlig sektor tiltrekker seg folk med en lavere terskel for å utebli fra jobben når de er syke, mener forsker.”
Forskeren var visst meg.
Jeg svarte noen dager tidligere per e-post om forskjeller i sektorutvikling i sykefraværet journalisten henviste til:
Generelt er det slik at sektorforskjellene er relativt stabile over tid, mens privat sektor og særlig konkurranseutsette bransjer er mer konjunkturavhengige (bygg og anlegg, deler av industrien m.m.). At det er nivåforskjeller mellom sektorene er sannsynligvis naturlig. At sykefraværet er høyere i yrker der arbeidet involverer tett omgang med pasienter, brukere eller klienter er kanskje naturlig. Det kreves mer av den enkeltes tilstedeværelse der og da i forhold til det å sitte på kontor og ha mer administrative oppgaver eller i yrker der en kan styre mye av arbeidsoppgavene selv. Jeg tror at sektorforskjeller i stor grad skyldes ulikt arbeidsinnhold, men vi skal ikke se bort fra at det også er seleksjonsmekanismer gjeldende. Det kan feks være forskjell i personlighet, holdninger til arbeidet, selvpålagte kompetansekrav, terskel for å bli hjemme når de er syk osv mellom de som arbeider i privat/offentlig sektor - uten at forskningen kan si noe om dette.
Det var budskapet mitt: "- forskningen kan ikke si noe om dette."
Seleksjon av mennesker med ulike egenskaper inn i ulike utdanninger er et tema i utdanningsforskningen, men ikke særlig diskutert i debatten om for eksempel sektorforskjeller i sykefravær - selv om yrkesvalg delvis reflekterer utdanningsvalg.
Om insentiver til å få ned sykefraværet sa jeg:… Det er store faglige utfordringer for enkeltmedarbeidere, for ledere og for samfunnet som skal løses innenfor det offentlige. Det handler kanskje mer om at insentivene er mer utydelige, mer fragmentert og kanskje mindre kommunisert i offentlige system enn i tette private virksomheter med et tydelig målfokus.
Lærdom: Alltid sitatsjekk!
Solveig Osborg Ose, dr.polit/seniorforsker i SINTEF Helse
