En av de største miljøutfordringene for lakseoppdrettsnæringen er lakselus, og frem til i dag har kjemisk behandling i vannet eller fôret vært den foretrukne behandlingsmåten. Å bruke leppefisk til avlusing er en miljømessig skånsom og kontinuerlig avlusningsmetode som både forskere og næringa sjøl nå ønsker å satse mer på.
SINTEF Fiskeri og havbruk er deltaker i det store og tverrfaglige prosjektet som er finansiert av Forskningsfondet FHF. Storsatsingen, som strekker seg over drøyt tre år, samler de tyngste næringsaktørene og forskningsinstitusjonene i Norge som sammen skal utvikle nødvendig kunnskap og erfaring for å oppnå en stabil og forutsigbar kommersiell produksjon av berggylte.
Sammensatt forskergruppe
Prosjektet er bredt faglig sammensatt med deltakere fra SINTEF, Nofima, NTNU og Havforskningsinstituttet. -Det å starte oppdrett av en helt ny fiskeart er en stor utfordring som ikke vil være løst på en, to, tre, men på grunn av prosjektgruppens sammensetning føler jeg meg trygg på at vi vil lykkes, forteller Gunvor Øye fra SINTEF Fiskeri og havbruk.
Forskningsmiljøene som deltar i prosjektet har lang erfaring med oppdrett av andre marine arter, og denne kunnskapen er viktig for å komme fort i gang.
Havforskningsinstituttet har opparbeidet seg kunnskap om artens biologi, som vil komme oppdretterne til nytte. Nofima Marin har lange tradisjoner innen avl og startfôring av marine fiskearter, og SINTEF/NTNU har kompetanse innen ny teknologi og levendefôrorganismer.
Næringsaktørene deler på kunnskapen
Det er i dag fire kommersielle oppdrettsanlegg for berggylte under utvikling. På eiersiden står blant annet Marine Harvest, Salmar, Nova Sea, Midt-Norsk Havbruk, Sinkaberg Hansen, Lerøy Seafood Group, Bremnes Seashore og Grieg Seafood. Hvert av de fire anleggene deltar med en representant i forskningsprosjektets styringsgruppe.
-En av årsakene til at jeg har stor tro på prosjektet, er den tette og gode dialogen mellom forskningsmiljøene og leppefiskprodusentene. Forbedringer og fremskritt i produksjonen skjer fort, og det er viktig at både forskningsmiljøene og yngelprodusentene er i stand til å korrigere planene underveis.
-Jeg vil også berømme åpenheten mellom yngeloppdretterne. Dette fører til at all ny kunnskap raskt når ut til alle, og det er viktig for at det skal bli en ny næring, sier Gunvor Øie.
Lakselus
- Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er en parasitt i hoppekrepsfamilien, og finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule. Den fester seg på laksefisk for å spise, vokse og formere seg, og den kan lage sår i fiskens skinn som gjør fisken mer utsatt for infeksjoner.
- Den vanligste metoden for å redusere antall lakselus i oppdrettsanlegg, er å tilføre kjemiske midler (legemidler) til vannet eller gjennom fôret, men også andre metoder blir brukt, blant annet leppefisk.
- Kjemisk avlusning er en påkjenning for laksen og gir stagnert vekst for fisken. I tillegg er det en belastning for personell som skal utføre avlusingen, fordi det er store verdier som står på spill. Kjemisk avlusning vil dessuten kunne gi negativ miljøpåvirkning.
- Lakselus vil over tid kunne utvikle resistens mot kjemiske behandlingsmidler. Det er registrert økende grad av resistens mot de eksisterende midlene.
Leppefisk
- Bruk av leppefisk er en miljømessig skånsom og kontinuerlig avlusingsmetode.
- Leppefiskartene berggylte (Labrus bergylta), grønngylte (Symphodus melops) og bergnebb (Ctenolabrus rupestris) er de artene som det i dag er vanligst å bruke for å redusere antallet lakselus i norske oppdrettsanlegg.
- Leppefisken som brukes av havbruksnæringen i dag, er i all hovedsak villfanget leppefisk.
- Berggylte er den mest effektive lusespiseren når det gjelder å spise lakselus av stor laks, og den plukker også lus ved lavere temperaturer enn de andre artene. Det er imidlertid begrenset tilgang på villfanget berggylte, og en økning i fangsten av kan utgjøre en trussel mot den ville berggyltebestanden.
- Det trengs 2–5 % leppefisk i merdene, det vil si at en merd med 100 000 laks trenger 2–5 000 leppefisk.
