Dette er noe av det som kommer fram i rapporten "Som natt og dag", utført av SINTEF og Arbeidsforskningsinstituttet. Studien er en analyse av 100 vitenskapelige artikler om temaet, som nylig ble presentert på et seminar i regi av Rådet for psykisk helse.
Funnene viser at det er spesielt fem områder hvor forskjellene i mening om og opplevelsen av tvangsbruk er tydelige:
–Disse fem kan kategoriseres som ulikt syn på tvang, ulikt syn på psykiske lidelser, vesentlige forskjeller i menneskesyn og "bilder" av pasienten, ulikt syn på relasjonen mellom behandler og pasient og til slutt ulikt syn på såkalt brukermedvirkning og synet på om pasienten faktisk har innsikt i sin egen lidelse, sier psykolog og SINTEF-forsker Tonje Lossius Husum.
Mange av studiene som ligger til grunn for undersøkelsen er gjennomført ved ulike sykehusposter.
–Selv om de fem faktorene ikke kan overføres direkte til andre kontekster, gir funnene oss et godt utgangspunkt i diskusjonen om pasienters misnøye og de kommunikasjonskløftene som kan oppstå mellom behandler og pasient i andre sammenhenger, sier SINTEF-forskeren.
Tvang – nødvendig onde, eller motsatt?
Et av de mest fremtredende funnene forskerne gjorde er knyttet til tvangsbruk:
Forskerne fant gjennomgående at personalet ofte undervurderer hvor belastende og krenkende det kan være å bli utsatt for tvang. Skadevirkningene som krenkelsene kan gi ble også undervurdert av behandlerne.
Et annet hyppig funn var at mens personalet ofte mener at tvang er nødvendig fordi det ikke finnes alternativer, har pasientene et motsatt syn: De mener at tvang ofte blir brukt urettmessig nettopp fordi det finnes alternativer.
-Dette demonstrerer hvor ulik en situasjon kan betone seg fra henholdsvis pasient- og ansatte-perspektiv, understreker Husum.
Hun tror at konflikter ofte oppstår på grunn av misforståelser og antakelser om andres intensjoner, og at mer rutinemessig dialog i etterkant av en tvangsperiode kan bidra til å bøte på noe av problemet.
Ulikt menneskesyn
Et annet funn var at de to gruppene – behandlerne og pasientene – hadde et ulikt syn på mennesker med psykiske lidelser, og at de også oppfattet graden av tvangsbruk ulikt.
-Studiene viser at de ansatte ofte undervurderer hvordan tvangsbruken oppfattes av pasientene, konkluderer forskeren.
Funnene viser også at behandlerne ofte har et pessimistisk menneskesyn på brukerne, noe som oppleves som belastene for de som berøres. Pasientene opplever også at de i for stor grad blir vurdert ut fra symptomene sine, heller enn for sin personlighet. Dette fører ofte til kommunikasjonssvikt mellom de ansatte og pasientene.
Et gjennomgangstema var at pasientene følte at personalet ser på dem som annerledes enn dem selv, og at personalet derfor opererer med et skille mellom dem selv og pasientene.
Meningsløs hjelp?
Forskerne fant også flere og hyppige indikasjoner på at brukerne kan oppleve hjelpen de får som meningsløs, i forhold til hva de faktisk trenger. Mange trekker fram at de trenger annen hjelp enn medisinering, som samtaler eller hjelp til å få dekket grunnleggende behov som bolig, arbeid, utdanning. Mange ga utrykk for at de slet med dårlig helse og økonomi.
-Synet på hva som er god behandling varierer altså i nokså stor grad: Mens de misfornøyde brukerne ofte mener at de sliter med ettervirkninger fra eksempelvis skader, traumer og krenkelser, hadde personalet ofte en behandlingsmodell som var knyttet til pasientens sykdom. Denne ble ofte klassifisert som angst, depresjon eller psykose som skyldes arvelig sårbarhet, sier Husum.
Snakk – men med respekt
Et annet klart funn er at brukerne opplever å ha dårlige relasjoner og kommunikasjon med personalet under sykehusinnleggelsene. Flere påpeker at de savner å bli behandlet med respekt og verdighet, og generelt som en ansvarlig voksen person.
For eksempel vil det å bli hørt og inkludert i beslutningen som tas rundt den enkelte pasient være viktig for å redusere opplevelsen av krenkelser og misnøye. Mange ga utrykk for at de ønsket mer dialog, mer medvirkning og bli tatt på alvor i større grad.
-Forståelses-kløften mellom ansatte og brukeren kan påvirkes av at de ansatte for eksempel er opptatt av at den innlagte ikke har "sykdomsinnsikt", eller at de må skjermes fra inntrykk, samtale og stimuli. Det pasientene sier kan også bli tolket som symptomer - og ikke som meningsfull kommunikasjon. Dette gir grobunn for at brukerne ikke opplever at de blir tatt for alvor, sier Tonje Lossius Husum.
Rapporten presenterer også noen ulike tiltak som kan minske forståelseskløften mellom brukerne og de ansatte når det gjelder bruk av tvang. Disse er blant annet:
- Økt brukermedvirkning og deltagelse på mange nivåer i tjenestene. Ta tilbakemeldinger fra brukere på alvor.
- Debrifing etter tvangsepisoder, utvikling av lærende prosesser i personalgruppene.
- Diskusjon om kunnskapsgrunnlag, forskning og fagutvikling, inkludert forskningsmetodikk.
- Opplæring, bevisstgjøring og trening av personell i konflikthåndtering, samhandling og kommunikasjon som ikke fremmer, men hemmer opplevelse av avmakt og aggressivitet. Trening i relasjonelle ferdigheter, etisk refleksjon, refleksivitet, empatiutvikling, kommunikasjon og dialog.
- Opplæring og trening av brukere i sinnemestring og ikke aggressiv kommunikasjon. Generelt øke og bedre kommunikasjon mellom personalet og pasientene ved å fremme mer og bedre dialog.
- Samkjøring av behandlings- og hjelpefilosofier med brukernes erfaringer med psykiske lidelser og av hva som bidrar til å redusere eller mestre disse. Dette innebærer blant annet videreutvikling av det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget for tjenestene som beskrevet i rapporten.
- Gi mulighet for medikamentellfri behandling og generelt fler frivillige behandlingsalternativer. Utvikle flere forskjellige behandlingstilbud.
Christina Benjaminsen
