Tusenvis av brønner vil måtte plugges og forlates på norsk sokkel. Dette blir dyrt, og det er i realiteten det norske folk som må betale mesteparten av regningen. Tapene kan imidlertid begrenses hvis det utvikles nye og bedre teknologier for permanent plugging av brønner.
På samme måte som at alle gode fester etterfølges av en mindre behagelig «dagen derpå», vil alle norske oljefelt en gang slutte å være lønnsomme. Da kommer oppryddingsfasen, med fjerning av rørledninger og plattformer. Men hva skjer med brønnene?
Kan ikke fjernes
Norsk sokkel er allerede gjennomboret av tusenvis av brønner, og faktum er at disse ikke lar seg fjerne: de blir værende i bakken til evig tid. Brønnene er menneskeskapte «sugerør» av sement og stål som strekker seg kilometervis ned i jorden. Disse hullene i bakken må plugges igjen og tettes godt før de kan forlates.
Det er viktig at brønnene plugges ordentlig i og med at oljereservoarene aldri lar seg tømme helt, de forlates vanligvis omtrent halvfulle. Dårlig brønnplugging kan dermed føre til lekkasjer av hydrokarboner og påfølgende miljøskader. Heldigvis har vi i Norge et regelverk for plugging og forlating av brønner som er blant de strengeste og beste i verden, og alle oljeselskaper på norsk sokkel må følge dette. Det sikrer at alle våre brønner plugges trygt, koste hva det koste vil.
Så da kan vi vel puste lettet ut og slutte å tenke på brønnplugging? Joda, helt til vi en dag sitter igjen med regningen i fanget. Det er nemlig vi, eller rettere sagt staten, som i realiteten må ta mesteparten av kostnadene til brønnpluggingen.
Glemt «eldrebølge»
Siden det norske oljeeventyret begynte har det blitt boret i underkant av 4000 utvinningsbrønner på norsk sokkel. Det finnes ikke noen offisiell statistikk på hvor mange av disse brønnene som allerede er plugget og forlatt, eller hvor mange vi fremdeles har igjen å plugge.
Derfor finnes det heller ingen offisielle estimater på hvor lang tid det vil ta eller hvor mye det vil koste å ta hånd om denne «eldrebølgen» av brønner.
Norsk olje og gass har imidlertid lagt frem et forenklet regneeksempel som illustrerer at brønnplugging kommer til å bli både tidkrevende og dyrt. Her legges det til grunn at det nå er minst 3000 utvinningsbrønner på norsk sokkel som må plugges i årene fremover. I tillegg til disse kommer de nye utvinningsbrønnene som kontinuerlig bores, omtrent 150 stykker hvert år.
I dag brukes vanligvis en borerigg for å utføre brønnplugging offshore, og dersom det antas at 15 slike rigger brukes fulltid til brønnplugging i tiden fremover vil det med dagens teknologi trolig ta 40 år å plugge alle brønnene. 40 år! Det er omtrent like lenge som oljealderen i Norge har vart hittil.
Medaljens bakside
Og hva vil så dette koste? Gjennomsnittlig leiepris for en borerigg er i dag omtrent 2 millioner kroner per døgn, og i tillegg kommer også utgifter til utstyr og riggpersonell. Hvis dette prisnivået holder seg vil det med dagens teknologi derfor koste flere hundre milliarder kroner å plugge alle brønnene på norsk sokkel.
Og på samme måte som at staten tar 78 prosent av inntektene fra petroleumsproduksjonen, tar staten også 78 prosent av kostnadene forbundet med bl.a. nedbygging av felt og forlating av brønner. Det er derfor staten, det vil si det norske folket, som kommer til å ta mesteparten av denne milliardregningen.
I tillegg til disse direktekostnadene har brønnplugging også en annen, kanskje like viktig, indirekte konsekvens – nemlig tapt produksjon. Alle de boreriggene som må brukes til å plugge brønner i årene fremover burde egentlig ha vært brukt til å bore nye brønner.
Disse nye brønnene trengs for å opprettholde ønsket produksjonsnivå på norsk sokkel, og dermed oppnå de målene som er satt om økt utvinning i Norge. Uten disse nye brønnene vil vi derfor få et ytterligere tap i oljeinntekter for staten i årene fremover, som trolig også vil være på flere hundre milliarder kroner.
Lønnsomme forberedelser
Til tross for at det er staten som kommer til å ta mesteparten av denne regningen, har det til nå faktisk vært oljeselskapene som har vært mest «på hugget» for å finne nye løsninger og utvikle ny teknologi som kan få ned pluggekostnadene.
For eksempel arrangerer bransjen årlig et åpent brønnpluggeseminar hvor nye teknologier og løsninger presenteres og diskuteres. Og Statoil, som har den desidert største andelen av brønner på norsk sokkel, inviterte eksempelvis nylig alle interesserte til å diskutere temaet i en allmenn innovasjonsutfordring. Til sammenligning er brønnplugging kun nevnt i noen få underkapitler i dokumentet OG21, som er Norges nasjonale teknologistrategi for petroleumsnæringen.
Forskningsmiljøene i Norge er imidlertid allerede engasjert. I 2011 ble Senter for Boring og Brønn for økt Utvinning (SBBU) etablert av IRIS, SINTEF, NTNU og Universitetet i Stavanger. Dette senteret er et såkalt Senter for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI), som er finansiert av Norges forskningsråd og 6 oljeselskaper (ConocoPhillips, Det norske oljeselskap, Statoil, Talisman, Total og Wintershall).
Plugging og forlating av brønner har helt siden oppstarten vært ett av de temaene som har hatt høyest prioritet i dette senteret og det foregår nå spennende aktiviteter der som vil kunne utgjøre en forskjell.
Næring for fremtiden?
I tillegg til god forskning er det også viktig med utvikling av nye teknologier og nye løsninger som reduserer pluggetiden og får ned kostnadene. Eksempler på dette kan være nye brønnteknologier som forenkler eller forbedrer selve pluggeprosessen, bruk av nye pluggematerialer, eller å kunne utføre brønnpluggingen fra båtlignende fartøyer i stedet for fra borerigger.
Teknologiutvikling for brønnplugging handler dessuten ikke bare om å redusere utgifter – det handler også om å posisjonere seg i forhold til en ny fremvoksende industri hvor Norge har gode odds for å lykkes.
Spesialiserte selskaper som tilbyr pluggetjenester vokser allerede frem i det norske petroleumsmiljøet, og de er klare til å ta opp kampen mot sine konkurrenter fra mer modne offshore oljenasjoner som USA og Storbritannia. Dette kan sikre konkurransefortrinn for norske bedrifter, og sikre at «pluggekronene» som dreneres fra oljeinntektene bidrar til norsk verdiskapning.
Muligheter
Hvis vi spiller kortene våre riktig kan Norge i fremtiden tjene store penger på salg av pluggeteknologi og -tjenester til nasjoner som begynte sine offshore oljeeventyr lenge etter oss, slik som for eksempel Brasil, men kanskje også til andre land som USA og Storbritannia.
Med et ekstra fokus på teknologiutvikling i tiden fremover, kan vi kanskje gjøre om morgendagens problemer til morgendagens muligheter?
