Kunsten å lære av kaos

Det er heldigvis ikke på ordentlig denne gangen. Bare et scenario, der terrorister slår til mot et havneområde i Stavanger og som fører til at rundt hundre mennesker blir drept og skadet, i tillegg til at mange er i sjokk og trenger hjelp og pleie.

Men selv om det bare er en øvelse, er det et ekstra alvor over situasjonen denne høstdagen sent i september. I bakhodet er det en erkjennelse om at noe lignende kan skje, og det har for så vidt også hendt; at en eller flere terrorister ønsker å drepe mennesker og ramme på verst tenkelig vis.

Å takle en ekstrem situasjon som et terrorangrep eller en større ulykke er svært vanskelig. Det krever at politiet, sykehus og brannvesenet samarbeider tett i en ofte kaotisk og uoversiktlig situasjon.

Det blir ikke enklere av at så å si all informasjon mellom etatene – politi, brann- og helsevesen – i dag kun skjer ved at folk snakker sammen, enten ansikt til ansikt eller ved hjelp av telefon og radiosamband.

Dette har vist seg å ikke holde. Budskapet kommer ikke alltid fram, og det er her teknologene i SINTEF kommer inn. De skal bringe nødetatene inn i den nye, digitale tidsalderen.

–  Vår oppgave er å få kommunikasjonen til å flyte mellom etatene. Dette vil sikre muligheten til å håndtere en krisesituasjon på best mulig måte, sier SINTEF-forskeren Jan Håvard Skjetne. Skjetne er prosjektleder i det store EU-prosjektet BRIDGE, som ser på hvordan teknologiske verktøy kan hjelpe nødetater med å snakke bedre sammen.

Fortellingen om en gul lapp

22. juli-rapporten som ble lagt fram høsten 2012, konkluderte med at terroranslaget på Utøya der 69 unge mennesker ble drept kunne vært unngått. På grunn av menneskelig, organisatorisk og teknologisk svikt tok det lang tid før gjerningsmannen ble avvæpnet og tatt.

Allerede så tidlig som klokka 15.35, kun åtte minutter etter at bomben hadde gått av i Regjeringskvartalet, ble et tips om registreringsnummeret på gjerningsmannens fluktbil ringt inn til politiet. Det var umulig å viderekoble samtalen til operasjonssentralen på grunn av opptatte linjer, og tipset ble notert ned på en gul lapp og levert inn til operasjonssentralen. Der ble lappen liggende urørt i tjue minutter. I den svært hektiske operasjonssentralen ble tiden heller brukt til å ringe opp en og en politibetjent med bud om å avbryte ferien. Selv om tipset om mulig fluktbil etter hvert ble sjekket, ble det ikke fulgt godt nok opp, konkluderte 22. juli-rapporten.

I mellomtiden kjørte terroristen til Utøya uten å møte en eneste sperre- eller observasjonspost. Da opplysningen ble brakt videre ut på sambandet over to timer etter at tipset ble ringt inn, var terroristen allerede på Utøya.

Det ble avdekket flere feil hos politiet denne julidagen. Da beredskapstroppen skulle aksjonere, trodde de at de skulle til en annen øy, Geitøya, som det er langt kortere reisetid til. Politiet fikk også kritikk for å ha valgt Storøya som møtested, en øy som ligger tre og en halv kilometer unna Utøya. All informasjon som forelå på dette tidspunktet skulle tilsi at politiet burde ha valgt landsiden som ligger rett overfor Utøya. En håndholdt GPS var alt beredskapstroppen orienterte seg etter.

– Mennesker er mennesker, og ting glipper, sier Skjetne og legger til:

– Radiosamband og telefon er et bra hjelpemiddel, men det auditive har sine begrensinger. Å angi et sted som ofte er viktig ved et terroranslag eller ved store ulykker, kan være vanskelig å få formidlet muntlig godt nok slik at alle involverte får det med seg.

–  Kunne liv vært spart hvis politiet hadde tilgang på det tekniske utstyret som ble brukt på øvelsen i Stavanger?

–  Det vet jeg ikke, og det kan jeg heller ikke si noe om, men politiet ville utvilsomt ha kommet raskere fram til åstedet og vært i stand til å dele riktig informasjon hurtigere og mer effektivt, svarer forskeren.

• Les også: Jakka som kommuniserer via Facebook

Drama i et grønt telt

Knatret fra maskingevær har ebbet ut i Risavika i Stavanger. Skadde og døde ligger strødd omkring på tre steder over hele havna, og sirenene nærmer seg. Det er nå det gjelder. Først ute på åstedet er politiet. De søker etter terrorister og sikrer området, før de samler de hardest skadde slik at jobben for helsepersonellet blir enklest mulig. Det går ikke lenge før politiet gir de første ambulansene beskjed om å rykke inn.

I et grønt telt holder SINTEF-forskerne Aslak Wegner Eide og Ida Maria Haugstveit til sammen med operasjonslederne for de ulike etatene. Selv om de ikke har sett den fiktive terroraksjonen med egne øyne, kan de likevel se dramaet folde seg ut på et stort interaktivt kart som er satt opp i kommandoposten. Her er all informasjon bokstavelig talt samlet på et brett.

– Master, som prototypen heter, kan ses på som et nav blant de ulike systemene som utvikles i BRIDGE-prosjektet. Formålet med systemet er å gi et felles situasjonsbilde som alle involverte etater kan forholde seg til og aksjonere på grunnlag av, sier Eide.

Nå begynner dataene for alvor å renne inn via det midlertidige oppsatte nettverket. De skadde blir sortert og prioritert etter hvor alvorlig deres medisinske tilstand er. Et elektronisk armbånd blir satt på hånden til pasientene, som gjør det mulig å følge dem på det interaktive kartet. I denne øvelsen skal de mest skadde sendes til Stavanger universitetssykehus, de mindre skadde skal tas hånd om av kommunehelsetjenesten – mens de med brannskader sendes til Haukeland sykehus i Bergen. Hver enkelt pasient får en unik ID slik at det blir mulig å følge den skadde fra ulykkessted til sykehus.

I framtiden kan det elektroniske armbåndet også bygges ut med sensorer som gir et sanntidsbilde av pasientens puls, EKG, temperatur og lignende. Hele poenget er å gjøre det mulig å drive med livreddende arbeid så tidlig som overhodet mulig, forteller Eide.

Eide forteller at det også er mulig å sortere ut data fra sosiale medier som for eksempel Twitter og Flickr som er knyttet til hendelsen. Tweets og bilder fra ulykkestedet kan dermed gjøres tilgjengelig i kartbildet.

Digitalt rop om hjelp

På skjermen i det grønne teltet ser SINTEF-forskerne og ledelsen for de ulike etatene at folk sender digitale rop om hjelp. Ropene strømmer inn til Master-systemet fra en applikasjon som sivile kan installere på mobiltelefonene sine. Dette gjør det mulig for ledelsen å se hvor de trengende befinner seg til en hver tid. Men det er heller ikke sikkert alle kan reddes med det samme.

Å ta hånd om de mest skadde, er aller viktigst, i alle fall i første omgang. I det interaktive kartet er det i tillegg avgrenset hvilke områder som er de mest farlige, og hvor det følgelig ikke kan sendes inn redningsmannskap ennå. Det kan også hende at både ledelsen i politiet, som har kommandoen i operasjonen, ser på det interaktive kartet at alle har hendene fulle.

Hvis en blir ledig, vil ledelsen i teltet få vite det med det samme og beordre vedkommende til å utføre et nytt oppdrag hvor det trengs mest. Mannskapet blir deretter gjort oppmerksom på den nye oppgaven ved hjelp av en mobiltelefon som vedkommende bærer med seg.

–  Denne formen for ressurshåndtering kan redusere behovet for samband og radiokommunikasjon, og øke effektiviteten, spesielt når store mengder mannskap er involvert, sier Eide.

Eide forteller at det på sikt også kan være mulig å legge inn detaljert informasjon om hus og bygninger, blant annet tekst, bilder og 3D-modeller, dersom slik data finnes. Ved hjelp av slik informasjon kan brannvesenet enkelt finne ut hvor det eventuelt finnes farlige stoffer, men også akkurat hvor sikringsskap, bærevegger, rør og så videre befinner seg i en bygning. Slik informasjon kan være svært viktig for å kunne håndtere situasjonen best mulig.

– Vi jobber også med en egen modul for risikoanalyse som vil gjøre det enklere å kartlegge eventuelle risikoer knyttet til hendelsen. Den største utfordringen med dette er imidlertid å få tilgang til detaljerte planverk og gode risikomodeller. I dag er slik informasjon ofte konfidensiell eller fraværende, sier forskeren.

Men det er langt til 3D-modeller over hus og bygninger, detaljerte risikoanalyser og tilsig av meldinger, bilder og videoer fra sosiale medier kan deles på tvers av etatene. I dag har politiet sitt operativsystem som ingen andre etater har innsyn i. Brannvesenet har sitt, og helsevesenet sitt, men med hjelp fra SINTEF vil det være mulig for alle etatene å dele relevant når det trengs. Det er ikke bare under en terrorhandling hvor et tett samarbeid kan være avgjørende. I større ulykker – det kan være seg under en togbrann i tunell, fjellskred, flom, skipskollisjoner og industribrann – må mange hender samarbeide klokt for at redningsarbeidet skal gå best mulig.

– For at teknologien skal komme til sin rett, er det viktig at det brukes på tvers av nødetatene og at den brukes i det daglige arbeidet. Samtidig er vi også klar over at ulike etatene har ulike informasjonsbehov. Derfor er det lagt opp til at brukerne selv velger hvilken informasjons de ønsker å se, sier Eide.

Informasjonsflyt er et tveegget sverd av flere grunner. I tillegg til at det kan bli for mye informasjon, og følgelig være vanskelig å skille viktig fra uviktig i en stresset situasjon, er det enda verre hvis terrorister skulle få kloa i det.

– Det er helt klart en risikofaktor. Hvis folk med skumle hensikter skulle få tilgang til systemet ville man ikke lenger kunne stole på den informasjonen som ligger der. Slike ting er svært viktige å beskytte seg mot før man eventuelt tar systemet i bruk under ekte hendelser, sier Eide.

Mengdetrening på tvers

Halvannen mil unna, i 4. etasje i en hvit blokk plassert på tomten til Stavanger universitetssykehus, sitter SINTEF-forskeren og prosjektleder i EU-prosjektet BRIDGE, tidligere nevnte Skjetne, og ser på det samme skjermbildet som vises i det grønne teltet i Risavika. Det samme gjør folkene i politihuset og hos brannvesenet i byen akkurat nå.

– Alle nødsentralene er knyttet sammen. Nå har politi-, helse- og brannmannskap et redskap som gjør det mulig å samarbeide bedre, sier Skjetne.

Skjetne forteller at det i etterkant av 22. juli ble lagt fram en Stortingsproposisjon og to Stortingsmeldinger som alle mente at det burde øves mer på tvers av nødetatene.  Som det meste i livet handler det å bli god til noe, virkelig å mestre det, om å øve.

Men det kommer ikke av seg selv, selv med øvinger, mener Skjetne. Han mener at det å ha øvelser er vel og bra, men det må evalueres grundig for hver gang. Og helst ikke slik at hver etat snakker med seg selv og bedømmer sin egen innsats og ferdig med det; men at alle etatene utveksler erfaringer med hverandre.

– I forbindelse med utviklingen av Master-prototypen intervjuet vi førti ledere innenfor de ulike nødetatene for å høre hva de mente kunne forbedres. Vi hadde også arbeidsmøter med lederne slik at de kunne snakke med hverandre og dele erfaringer, sier Skjetne.

Den fullskala terrorøvelsen som akkurat nå utspiller på veggen på AMK-sentralen på sentralsykehuset i Stavanger, er gjort mulig med innsats fra tre-fire hundre mennesker. Skjetne mener en stor øvelse som øker forståelsen og samarbeidet mellom etatene, ikke trenger å koste det hvite ut av øyet.

– Det er fullt mulig å også gjøre virtuelle øvelser, som tar utgangspunkt i virkeligheten. Øvelsene kan da gjøres mer komplekse enn det en til vanlig har ressurser til. Kostnadseffektive øvelser gjøres i dag allerede av blant andre Forsvaret og Avinor, sier Skjetne.

Med psykologhjelp

Øvelsen begynner å gå mot slutten. Skjetne spiser pizza som dumper ned på bordet. Å rive ned barrierene mellom fagmiljøene, få de til å snakke bedre sammen, er ikke alltid like lett, forteller han.

– Vår erfaring er at de på gulvet gjerne vil ta i bruk ny teknologi og samarbeide bedre, men jo nærmere toppene en kommer jo større skepsis er det, sier Skjetne.

Men nå får alle forsøke å bruke teknologien som SINTEF har vært sentral i å utvikle. Informasjonen kan i tillegg til informasjonsbordet i teltet, også ses på lesebrett og datamaskiner hos de ulike folkene i innsatsstyrkene.

– Men kan det ikke bli for mye teknologi?

–  Ja, helt klart, det kan bli støy. Teknologien må være for de som bruker det, det skal være et nyttig, hvis ikke er det noe vits. For at noe skal implementeres og bli et naturlig arbeidsverktøy, må det brukes hver dag, sier Skjetne.

Siden mennesker i løpet av evolusjonen har brukt øynene lengre enn vi har snakket med hverandre, har SINTEF-forskerne samarbeidet med psykologer for å skape et best egnet verktøy som mulig. Derfor er Master-prototypen ment å være svært visuell og enkel i bruk. Det er mulig å zoome inn og ut på et kart akkurat som på et nettbrett, og hvor det mulig å orientere seg ved hjelp av enkle symboler for skadde, redningsmannskaper og så videre.

– Teknologien må være billig å bruke og ikke minst; pålitelig. Er teknologien moden nok, blir den brukt, sier Skjetne.

– Når er teknologien moden nok?

– Det er når en partner er villig til i industrialisere det. Teknologien finnes stort sett allerede, men selve systemet er ikke helt på plass ennå, sier Skjetne.

Storebror ser deg

En annen side ved bruk av teknologi, er at det åpenbarer seg et villnis av juridiske grenseoppganger å ta hensyn til. Et av de mest sentrale spørsmålene er personvern og faren for at sensitiv informasjon kommer på avveier, i verste fall i gale hender.

– Hvis en skadd person har en unik ID for akkurat denne hendelsen, er det slik jeg ser det uproblematisk. Men hvis det også tas bilde av vedkommende, kan identiteten lett avsløres. Det er heller ikke sikkert nødetatene ønsker å røpe posisjonen til hver enkelt. Det er hele tiden slike avveininger en må ta stilling til, sier Skjetne.

To av terroristene forsvinner i båt. De får seile sin egen sjø denne gangen. Det er bare en øvelse, og det viktigste er å lære å redde de som reddes kan.