– Temperaturøkningen kan begrenses til to grader med et globalt kvotemarked, det har mange analyser allerede vist. Ordningen kunne blitt den fallskjermen Jorda behøver, men verden er milevis unna enigheten som trengs for å få den innført. Derfor er det viktig å se etter reserveskjermer, sier Bjørn Bakken.
Som SINTEF-forsker har han ledet et internasjonalt prosjekt der deltakerne blant annet har regnet på følgende problemstilling: Hva vil skje hvis enkeltland går sammen om å rydde opp primært i sin egen region – og bruker EUs klima- og energistrategi som mal?
Beregningene viser at togradersmålet er oppnåelig også med denne klima-kuren. Men den koster 15-20 prosent mer enn tiltakene som en velfungerende global kvoteordning vil utløse.
Tilpasset ønsker
"20-20-20"
- EUs klima- og energistrategi kalles "20-20-20". Den går ut på at unionen innen 2020 skal ha redusert sitt utslipp av klimagasser med 20 prosent, blitt 20 prosent mer energieffektiv og økt andelen fornybar energi til 20 prosent.
- I regnestykket i prosjektet LinkS, forutsettes det at prosentsatsene trappes trinnvis opp i 2035 og 2050. En annen premiss er at verden kopierer denne malen etter en tidsplan der rike regioner starter først, og grupper av fattigere land følger på seinere.
– EUs strategi er en god illustrasjon på forskjellen. Politikerne i Europa har for eksempel lagt opp til at landene i Europa skal prioritere å skaffe seg en høy andel fornybar energi. Dette til tross for at det er vanlig å anta at kjernekraftverk og CO2-håndteringsanlegg samlet sett blir det billigste i et 100-årsperspektiv.
– I et rendyrket globalt kvotemarked er det alltid de billigste tiltakene som skal settes i gang først. Men jeg er overbevist om at det er enklere for nasjoner å bli enige om en klimastrategi hvis den tilpasses ønsker og lokale forutsetninger i den regionen de tilhører.
Mer enn klima
– Er det fornybar-andelen alene som gjør at den regionalt baserte kuren blir dyrere enn global kvotehandel i regnestykket deres?
Bjørn Bakken.
Klikk for å åpne
– Den bidrar tungt. I tillegg legger EU legger opp til å bruke mer penger på energieffektivisering enn aktørene ville ha gjort i et rendyrket kvoteregime. Dette er fordi EU’s strategi ikke gjelder klimaet alene, men også energisikkerhet og industriutvikling. Igjen handler det om bevisste valg som politikerne har gjort.
Nedenfra og opp
Bakken håper beregningsresultatene kan bli brukt til videre utvikling av effektive klima- og energistrategier som utformes “nedenfra”. Han understreker at prosjektet har brukt EUs regionale strategi utelukkende som regne-eksempel.
– Budskapet vårt er ikke at EUs mål må kopieres for at regionale klimastrategier skal føre fram. Prosjektet viser først og fremst at det finnes mer enn én vei til togradersmålet. Og at en verden som strever med å enes om en global avtale, trolig kan oppnå mye ved å la store land og regioner gå for individuelt tilpassede regionale klimastrategier i stedet, sier Bakken.
Amerikansk datamodell
Deltakerne i LinkS
- Joint Global Change Research Institute (JGCRI), Maryland, USA
- Dept of Civil and Environmental Engineering, University of Maryland, USA
- Center for Integrative Environmental Research (CIER), University of Maryland, USA
- Energy, Environment and Economy Institute (3E), Tsinghua University, Kina
- Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
- Institutt for elkraftteknikk, NTNU
- Faggrupper for "Marked- og nettanalyser" og "Politikk og styring" ved SINTEF Energi
- Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Hydro
Parallelt har SINTEF og NTNU brukt egenutviklede regneprogrammer til å anslå hvordan valg av klimastrategi vil påvirke behovet for ny kraftproduksjon og nye kraftlinjer i Europa.
Flere overføringslinjer
– Kjernekraftverk og fossilt baserte kraftverk med CO2-håndtering kan ligge nær byene og forbrukerne, og krever ikke så mye linjeutbygging. En høy fornybar-andel i Europa, derimot, betyr at vind må utnyttes i Nordsjøen og sollys i Middelhavsregionen og Afrika, og at energien må fraktes langveis i ledninger til kundene. Derfor vil EUs kombinerte klima- og energistrategi gi mer nettutbygging enn det en global kvoteordning alene ville ha ført til, sier Bjørn Bakken, som i disse dager slutter som forskningsleder ved SINTEF Energi og går til ny jobb i Statnett.
Globale vs. regionale klimatiltak
- Skal den globale temperaturstigningen begrenses til to grader i dette århundret, kan vi tillate oss en maksimal konsentrasjon av CO2-ekvivalenter i atmosfæren på ca 450 ppm (parts per million) i år 2100, ifølge beregninger ved flere klimaforskningsmiljøer.
- Prosjektet LinkS (Linking Global and Regional Energy Strategies), ledet av SINTEF, har beregnet hvilken CO2-konsentrasjon som kan oppnås med individuelle regionale tiltak, i fall verden ikke enes om et globalt kvotemarked. Beregningene er gjort med den amerikansk-eide datamodellen GCAM (Global Change Assessment Model).
- Som regne-eksempel har LinkS latt ulike regioner innføre kopier av EUs klima- og energistrategi for 2020, med innlagte skjerpelser utover i århundret. Nord-Amerika og andre utviklede land er innvilget en forsinkelse på 15 år i forhold til EUs mål, fattigere regioner en forsinkelse på ytterligere 30-45 år.
- Regne-eksemplet vil ifølge LinkS gi en konsentrasjon av CO2-ekvivalenter i atmosfæren på 514 ppm (parts per million) i år 2100, noe som begrenser den globale oppvarmingen til 2,3 grader. – Tas det hensyn til usikkerhet ved forutsetningene og beregningene, viser dette at innfrielse av to-graders-målet er mulig også uten et globalt kvotemarked, sier prosjektleder Bjørn Bakken i LinkS.
