Av
Randi Eidsmo Reinertsen, forskningssjef og professor, SINTEF Teknologi og samfunn.
Dag Ausen, senior rådgiver, SINTEF IKT.
Innlegget sto første gang i Dagens Næringsliv fredag 14. november 2014
Det er allmenn enighet om at det blir utfordrende å opprettholde dagens nivå på helse- og omsorgstjenestene, med færre yrkesaktive og flere eldre. Det er også stor enighet om at det er fornuftig å møte disse utfordringene med velferdsteknologi, som blant annet inkluderer trygghetsløsninger og digitale hjelpemidler for kronisk syke og personer med demens.
Regjeringen viser i sitt forslag til statsbudsjett at den ser velferdsteknologi som viktig for effektivisering og kvalitetsheving. I statsbudsjettet foreslås det imidlertid at fylkesmennene skal forvalte utprøving og innføring av velferdsteknologi i kommunene. Dette er ikke veien å gå.
Nytt fagfelt
Riksrevisjonens Dokument 1 viser at store, nasjonale prosjekter for innføring av IKT i offentlige tjenester ofte feiler fordi planlegging og styring av prosessene er for dårlig. Innføring av velferdsteknologi er omfattende og komplisert, og bruk av IKT er helt sentralt.
For å lykkes, må vi utvikle nye produkter og tjenester, og løsningene må fungere for alle landets kommuner. Dette krever nasjonal koordinering, kunnskapsbasert utvikling og involvering av alle relevante aktører.
Landets 428 kommuner har ansvar for primærhelsetjenesten. De fleste av dem har lite kunnskap om velferdsteknologi. Ikke så rart, for fagfeltet er nytt.
Bare noen få produkter er tilpasset eller utviklet for slike anvendelser. Kun et fåtall fagfolk har kompetanse på opplæring og bruk av de nye løsningene. Det finnes heller ingen gode verktøy for å evaluere effekten av velferdsteknologi som blir tatt i bruk.
Lærdom fra pionerer
Flere kommuner og SINTEF har sammen gjennomført forsknings- og innovasjonsprosjekter på området velferdsteknologi. Det eksisterende nasjonale programmet har gitt disse kommunene en mulighet til å gå foran – og prøve og feile.
Arbeidet har også dokumentert stor ulikhet mellom kommunene når det gjelder behov og forutsetninger for å innføre velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Derfor blir det viktig å utvikle kunnskap om hvordan relevante og velfungerende løsninger kan tilpasses norske kommuners behov.
Dokumentasjon og deling
For å sikre en effektiv utvikling, må erfaringene med utprøving og innføring av velferdsteknologi i kommunene dokumenteres, oppsummeres og deles nasjonalt.
Skal kommunene få relevante og brukbare velferdsteknologiske løsninger, må alle behov og problemstillinger undersøkes. Resultatene må bli analysert og systematisert slik at vi steg for steg utvikler kunnskap som har generell gyldighet.
Nasjonal samordning er derfor en forutsetning for at myndighetene skal få et godt kunnskapsgrunnlag for beslutninger om hvilke produkter og tjenester kommunene skal satse på fremover. Jobbes det systematisk etter denne oppskriften, vil det bli lett for enkeltkommuner å lære av suksessoppskriften til foregangskommuner som lykkes – og av feilene til de som mislykkes.
Samtidig vil storsamfunnet få en sjanse til å minske den overhengende faren for at hjulet skal oppfinnes mange ganger rundt om i kommune-Norge.
Effektiv ressursutnyttelse
Mange norske bedrifter kan lage gode produkter og løsninger innen velferdsteknologi. Med fylkesvis forvaltning av utprøvingsprosjektene, risikerer Norge å bli sittende igjen med fragmentert kunnskap.
Dette vil i sin tur gjøre det vanskelig å etablere et velfungerende marked for velferdsteknologiske produkter. Ender vi opp med kommuner som fortsetter å stille ulike krav, slik de gjør i dag, blir jobben vanskelig for leverandørene som sikter seg inn mot dette potensielt store markedet.
Innføring av velferdsteknologi vil innebære betydelige investeringer knyttet til utvikling av produkter og tjenester, kompetanseheving og organisering. Bare gjennom nasjonal koordinering sikrer vi at ressursene utnyttes effektiv og gir ønsket effekt.
