En riktig cocktail av bakterier og et bedre fôr til rensefiskyngelen, er et viktig våpen i kampen mot lakselusa.
Lakselus er for tiden en av de viktigste utfordringene for lakseoppdrett, en av Norges største næringer. Bruk av lakselusmidler i fôret og i vann har gjort lakselusa resistent mot flere av kjemikaliene. Derfor anbefales det å bruke biologiske metoder for å bli kvitt lusa, nemlig fisk som spiser lakselus og dermed renser oppdrettslaksen fri for snylteren.
Vann av ulik kaliber og kvalitet er et viktig element ved forskningsstasjonen SeaLab. Foto: Idun Haugan
Klikk for å åpne
Berggylt, som er en leppefisk, er den fisken laksenæringen fram til nå har mest erfaring med. Leppefisken saumfarer laksen og forsyner seg av lakselusa. Altså en vinn-vinn-situasjon.
Men det er mange skjær i sjøen.
Transport skaper stress
Du har kanskje sett garnblåser som ligger langt inn mot strandkanten, rett over tarebeltet, og lurt på hva som fiskes på så grunt vann? Det er teiner for å fange levende leppefisk. Fram til nå er det hovedsakelig villfangst av denne rensefisken som er brukt i oppdrettsanleggene. Det er ikke uproblematisk.
Fakta om lakselus
- Lakselus er den vanligste parasitten på oppdrettslaks
- Størrelsen på lusa er 8-12 millimeter
- Lakselusa lever av slim, skinn og blod fra laksen
- Lakselusplagen koster norsk oppdrettsnæring 500 millioner kroner årlig
- Lus fra oppdrettsanlegg fører til redusert vekst og svekkelse av villaksbestanden
- Lusa overlever ikke i ferskvann
- Lakselus bekjempes med leppefisk eller kjemikalier
- Bruken av kjemikalier mot lakselus har ført til arvelig resistens
(Kilde: Havforskningsinstituttet og Mattilsynet)
– Leppefisken fraktes ofte over store avstander og settes ut i sjøen langt fra der den er fanget. Dermed er det risiko for at den bringer med seg smitte fra et sted til et annet, sier professor Elin Kjørsvik ved Institutt for biologi. Hun er også faglig leder ved NTNU Senter for fiskeri og havbruk.
– Dessuten skaper fangst og transport stress hos fisken. Det er ikke god dyrevelferd, og mange dør underveis, legger hun til. Det kan også være tilfeldig hvilke arter og størrelser som fanges, slik at oppdretterne ikke alltid får det de har behov for.
Derfor jobbes det intenst med å lykkes i oppdrett av leppefisk, som er en mer bærekraftig løsning. Her er det fortsatt mange utfordringer.
Bitteliten og sårbar
– Flaskehalsen er yngelproduksjonen, sier Kari Attramadal, postdoktor ved Institutt for biologi.
Larvene hos saltvannsfisk er bittesmå og sårbare når de klekkes og forlater eggets beskyttende omgivelser.
Disse små rørbitene fungerer som et biofilter, hvor enkelte bakterier fanges opp mens andre får passere. Dermed kan forskerne regulere bakteriecocktailen i vannet som berggyltyngelen klekkes i. Foto: Idun Haugan
Klikk for å åpne
– Larvene fra leppefisk er svært lite utviklet når de klekkes, de er nesten som fostre, sier Elin Kjørsvik.
Mens fiskeyngel hos for eksempel laks, som fødes i ferskvann, er mye mer robust når den starter på livets farefulle ferd utenfor egget.
En munnfull bakterier
For leppefisken er overgangen fra eggets relativt sterile omgivelser til en tilværelse i åpent hav, enorm. Her møter fiskelarven mange ulike bakterier.
– Når eggene klekkes og fiskelarvene kommer i kontakt med vannet, koloniseres de av bakterier. Derfor er miljøet som den nyklekte larven møter når den åpner munnen for første gang, helt avgjørende for overlevelse og for å utvikle robuste individer, forteller Kari Attramadal.
Bakteriefloraen i tarmen er like viktig for larvene som for menneskene, og forskerne anslår at immunsystemet hos larvene trolig ikke er utviklet før de er to måneder gamle.
For at de skal få en god start i livet, er det spesielt to faktorer som spiller inn: Fôret og vannkvaliteten. Det er nettopp dette som forskerne ved NTNU og SINTEF har studert.
Lage en riktig cocktail
I en oppdrettstank for yngel vil bakteriene ha tendens til oppblomstring i langt større grad enn i naturlige omgivelser i havet. Ideen om desinfisering og rensing av vannet er derfor nærliggende. Men ved rensing og desinfisering dør den naturlige bakteriefloraen, noe som igjen åpner for andre bakterier – de opportunistiske, aggressive – å bre om seg. Dette er bakterier som svake individer blant fiskelarvene er mest sårbare mot.
Det jobbes intenst med å lykkes i oppdrett av leppefisk, som er en mer bærekraftig løsning. Foto: Idun Haugan, NTNU
Klikk for å åpne
For å motvirke en invasjon av de opportunistiske, må det legges til rette for at de gode bakteriene får gode vilkår. Forskerne bruker seleksjonspress, slik at de aggressive, opportunistiske bakteriene må vike plassen for de gode bakteriene.
– Løsningen er å lage et stabilt miljø. Det gjør vi ved å sette inn et biofilter med gode bakterier som er tilpasset miljøet. Disse fyller nisjene slik at de opportunistiske bakteriene ikke får plass til å spre seg, sier Elin Kjørsvik.
Fiskelarvene må altså beskyttes mot bakterier som kan være skadelige for dem, men de trenger også å eksponeres for visse bakterier for å utvikle immunforsvaret.
– Vi har prøvd å finne ut hvilken bakterieflora som er bra for yngelen å møte, finne den rette cocktailen så å si, sier Kari Attramadal.
– Forskjeller i vannbehandling gir store utslag når det gjelder overlevelse. Der hvor vi har gjort et seleksjonspress, er overlevelsen mye høyere. Og vi fikk større forskjeller enn vi regnet med, konkluderer hun.
Fôret gjør underverker
Det andre grunnleggende elementet som forskerne har tatt for seg, er maten som yngelen får servert den aller første levetiden.
Forskerne har blant annet studert utviklingen av skjelettet hos yngel av berggylt. Foto: Idun Haugan, NTNU
Klikk for å åpne
– Starten på livet er utrolig viktig også for fisk. Allerede etter den første uka ser vi at et godt fôr gjør en stor forskjell. Dette gjelder særlig disse små, marine fiskelarvene, hvor mange organer og vev skal dannes etter at de har begynt å spise. Det er viktig å få til god vekst med en gang. Til det trengs de riktige byggesteinene, sier Elin Kjørsvik.
Slike små larver av saltvannsfisk tåler ikke tørrfôr, og de trenger å spise levende byttedyr, som er lettere fordøyelig. Det er to arter som vanligvis dyrkes som startfôr i oppdrett av marin fisk: hjuldyr og saltkreps.
Det er imidlertid andre organismer som ligger nærmere den naturlige føden, nemlig hoppekreps. Forskerne har observert at det å gi fiskelarvene tilgang på hoppekreps den første tiden, gjør underverker.
– Tidligere har det imidlertid ikke vært mulig å produsere slik hoppekreps i stor skala. Det er vi nå i stand til, noe som er et fantastisk gjennombrudd for bedre oppdrett av marin fiskeyngel over hele, understreker Kjørsvik.
- Les også: Etablerer fabrikk for yngelfôr
Stor gevinst
– Når fiskelarvene får riktig fôr og god vannkvalitet, er det stor gevinst. Vi ser at yngelen utvikler seg bedre og har høyere vekst og overlevelse. Den er flinkere til å svømme og til å fange byttedyr, den får raskere beindannelse og mindre feilutvikling. Dessuten tåler den stress bedre, oppsummerer Kjørsvik og legger til:
– Hvis vi får til å skape en robust fisk, kan vi kanskje trene den opp til å bli enda mer interessert å spise lakselus, for også fisk kan stimuleres til læring. Dermed får vi en dyktig arbeidsfisk som trives.
Rognkjeks er den neste stjernen
Mange oppdrettere har også begynt å interessere seg for å bruke rognkjeks som rensefisk.
Elin Kjørsvik (t.v.), faglig leder ved NTNU Senter for fiskeri og havbruk og Kari Attramadal, postdoktor ved Institutt for biologi. Foto: Idun Haugan, NTNU
Klikk for å åpne
– Rognkjeks er den neste store lakselus-spiseren. Den trives bedre enn leppefisk i de lave temperaturene som gjerne finnes langs store deler av kysten. Men som alltid når en ny art skal inn i oppdrett, er det mange ukjente faktorer som kan gi problemer. Vi vet veldig lite om den første perioden i rognkjeksas liv. En av de store utfordringene i oppdrett, er en periode med stor yngeldødelighet når de er 2-3 måneder gamle, sier Kjørsvik.
Dette ønsker forskerne å ta for seg i neste forskningsprosjekt.
Forskningsbasert undervisning
Berggyltforskningen ved NTNU og SINTEF var en del av det store forskningsprosjektet «Produksjon av berggylt», hvor også Havforskningsinstituttet, Nofima og Nifes var partnere. Prosjektet ble finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF).
– Denne typen forskning er også et godt eksempel på universitetets rolle for å utdanne samfunnsviktig kompetanse gjennom forskningsbasert undervisning. Totalt 16 masterstudenter gjorde sin masteroppgave ved NTNU i tilknytning til dette treårige forskningsprosjektet. De fleste jobber nå i oppdrettsrelatert virksomhet, eller med videre forskning, sier Elin Kjørsvik.
Prosjektet er nettopp avsluttet, og det jobbes nå med flere publikasjoner. En foreløpig oppsummering av forskningsresultatene finnes i boka «Production of ballan wrasse» og på nettstedet www.rensefisk.no.
Tre av de vitenskapelige artiklene som Kari Attramadal er førsteforfatter på:
