I et laboratorium ved Universitet i Turku i Finland, har trettifire ungdommer i høst latt hjernen bli skannet mens de har kjørt bilrace.
I dataspillet på lerretet foran dem, har målet vært å vinne. Farten er satt. Testpersonene har kun en start- og stopp-knapp de kan bruke. Utfordringen er at de skal gjennom tjue lyskryss, og får gult lys i hvert kryss. Skanneren registrerer all aktivitet i de unge hjernene.
Stopper de, eller tar de sjansen?
Målet med prosjektet Neurodriving, var å se på hvordan unge bilførere håndterte en spesiell problematikk på veien, hvilke løsninger de valgte – og hvordan hjerneaktiviteten var når beslutningene ble tatt.
Klikk for å åpne
Veimyndigheter med på hjerneforskning
Neurodriving-prosjektet, som startet i 2012, er et samarbeid mellom Statens vegvesen, SINTEF, Universitetet i Turku og finske TraFi som tilsvarer det norske Vegvesenet.
Seniorforsker Dagfinn Moe ved SINTEF har i årevis forsket på unge bilførere, og prøvd å finne forklaringer på ungdommenes risikoatferd – et felt som involverer flere fagdisipliner med psykologi, nevrobiologi og sosiokulturelle forhold.
I Finland ble forskningsdirektør Sami Myntinnen i TraFi, interessert i å gjøre en studie ut fra ny kunnskap om ungdomshjernen. Som sin norske kollega lurte han på hva det kunne bety å forstå og påvirke disse risikotakerne. Moe tok kontakt med Statens vegvesen i Norge som gjerne ville delta i et slikt prosjekt.
Målet ble å se på hvordan unge bilførere håndterte en spesiell problematikk på veien, hvilke løsninger de valgte – og hvordan hjerneaktiviteten var når beslutningene ble tatt.
Gutter med høy risiko
I mange år har tørre fakta vist at ungdom er overrepresentert i trafikkulykker og at unge menn i alderen 18-24 år, har den høyeste risikoen.
Da forskerne skulle plukke ut testpersoner, var det viktig for dem å få med ungdom med ulik grad av risikotaking. Via psykologiske tester og undersøkelser knyttet til atferd, fant man fram til 17 risikovillige og 17 ikke-risikovillige ungdommer.
– Det tok cirka 5 minutter å kjøre strekningen i dataspillet, forteller Dagfinn Moe, – og i hvert kryss måtte føreren gjøre en vurdering. Kjørte han på gult og kolliderte, måtte han vente seks sekunder. Om han stoppet og ventet på grønt, tok det tre. Men aller raskest gikk det selvfølgelig om han kjørte på gult uten å kollidere.
Hjernen aktiveres
SINTEF-forskeren forteller at styremekanismene som danner grunnlag for en beslutning, ligger i den delen av hjernen som kalles for frontallappen. Før vi tar en avgjørelse, henter vi inn data fra omgivelsene våre. I studien som ungdommene deltok i, var konteksten et lysregulert veikryss der føreren fikk gult lys.
– Midt inne i hjernen ligger det som kalles “det limbiske system”- selve senteret for emosjonene våre, og mellom disse to delene i hjernen foregår det en dialog, forteller Dagfinn Moe. –Hele livet gjennom må vi foreta avveininger, og det er alltid knyttet mange følelser til dette. Man ganger tar følelsene tar overhånd, man tar risiko og handler overilt og dumt.
Høy aktivitet i emosjonelt område
Moe viser fram en rekke bilder fra hjernescannene av ungdommene. Bildene viser tverrsnitt av høyre og venstre hjernehalvdel. Han peker på et par bilder der det lyser i to gule firkanter plassert midt i hjernen. Dette er bilder av menn i høyrisikogruppen.
– Det viser seg at samtlige testpersoner får en nevral respons når de kjører fram til lyskrysset og får gult lys. Du ser nesten at de tenker: Åh! Hva gjør jeg nå? sier Moe.
– Lavrisikokjørerne vurderer og avveier mer før de bestemmer seg om å kjøre eller stoppe. Hos høyrisikogruppen dominerer motivasjonen og følelsene for å ta sjansen på å kjøre. Disse personene opplever ikke noe dilemma. De har en “drive” etter gevinst, og forventer at det skal gå bra selv om de kjører mot gult. Opplevelse av belønning og utskillelse av dopamin er sterk hos dem. Det betyr at høyrisikotakerne oftere velger å kjøre på gult enn det lavrisikotakerne gjør.
FAKTA:
- Nordisk forskning viser at følelsessenteret hos unge bilister utvikles og modnes tidligere enn frontallappen, og at dette varierer fra høyrisiko- til lavrisikogrupper. Forskningen har vært ledet av SINTEF og er utført ved Centre for Cognitive Neuroscience (CCN) ved Universitetet i Turku, Finland.
- Prosjektet er finansiert av Statens vegvesen, Vegdirektoratet i Norge og tilsvarende TraFi i Finland. Det er første gang at Statens Vegvesen finansierer et prosjekt av denne typen.
- Prosjektet Neurodriving bygger på at forskere skanner hjernen mens ungdommer spiller dataspill. Spillet er tidligere bruket i en studie ved Temple University i Philadelphia, Pennsylvania.
- I Turku er det nå etablert et internasjonalt team fra Norge, Finland, Sør-Korea og Russland som er gjennomfører slike studier.
- I prosjektet RPM (Rounds Per Minute) som gjennomføres i Sør-Trøndelag i regi av Statens vegvesen og Trygg trafikk, er nettopp unge førere som er høyrisikotakere målgruppen. Kunnskap fra dette prosjektet blir blant annet anvendt i de metodene vi bruker i RPM.
- SINTEF har i samarbeid med HiNT, utviklet et program basert på kunnskap fra dette og lignende prosjekter for påvirkning av ungdoms risikoforståelse ved Bratten aktivitetspark i Bodø. Der er etablert et MIND-senter med et program basert på lyd, bilde og refleksjon som ungdom deltar i.
Den følelsesmessige drivkraften og belønningssystemene er altså sterkere i ungdomsfasen enn senere i voksenlivet, og bremsemekanismene hos de unge er mindre regulert av frontallappen.
Et annet interessant funn forskerne gjorde, hang sammen med analyser av de anatomiske nevrale forbindelsene mellom områdene i hjernen. Området kalles “white matter” og består av fiberbunter som bidrar til at kommunikasjonen går raskt og stabilt.
–Man har lenge trodd at det nevrale nettverket i hjernen til ungdom ikke har vært ferdig utviklet, og at dette har vært årsaken til manglende helhetstenking og villighet til å ta risiko. Men vi fant at dette nettverket faktisk var mer utviklet og modent blant høyrisikotakerne enn blant de med lav risiko, sier Moe.
Han medgir at dette kan virke paradoksalt, men viser til at risikovillighet ofte er knyttet til høyt aktivitetsnivå der man utfordrer både egne fysiske og mentale evner.
– Det stimulerer igjen til læring og mestring- og til vekst i de nevrale forbindelsene i hjernen. Men det stopper likevel ikke motivasjonen til å ta risikofylte beslutninger og handlinger, sier Moe.
Neste skritt
Forskerne ønsker nå å se nærmere på pedagogiske metoder som kan virke på høyrisikotakerne. Slike metoder vil ikke endre naturen deres, men bidra til en bedre balanse mellom gevinst og konsekvens, tror de.
– Det handler om å utvikle evnen til selvregulering gjennom å få de unge til å forstå hva det kan innebære å ta risiko. Vi har også ambisjoner om å fortsette samarbeidet med Finland der det nå er opparbeidet et internasjonalt team som arbeider med temaet, sier Dagfinn Moe.
