I en ny forskningsrapport presenterer SINTEF mulige scenarier og hvordan ulike kontraktsformer ville påvirket det endelige resultatet av oppgraderingen.
Lavere investering for byggeier
En energisparekontrakt er en avtale mellom byggeier og energientreprenør ved energioppgraderinger.
Entreprenøren gir en fast pris på investeringskostnadene for oppgraderingen, og garanterer at investeringen vil bli spart inn ved redusert energibehov. Sparte energiutgifter i avtaleperioden tilfaller entreprenøren. Tanken bak slike kontrakter er at borettslag skal kunne oppgradere uten for store investeringer, slik at f.eks. fellesutgiftene ikke øker.
Da rehabilitering av Myhrerenga ble vedtatt, var målet å redusere oppvarmingsbehovet med 90 prosent ved hjelp av omfattende etterisolering, tiltak for å minimere kuldebroer, bedre lufttetting, utskifting av vinduer og dører, samt balansert ventilasjon med høyeffektiv varmegjenvinning. Solfangere og varmepumper skulle redusere behovet for levert energi til 30 prosent av målt energibruk før oppgraderingen.
På denne tiden (2006-2011), var energisparekontrakter svært lite utbredt, og ble ikke vurdert som et alternativ. I ettertid er det derfor gjort en hypotetisk studie av hvordan prosjektet ville blitt dersom borettslaget hadde inngått kontrakt med en energientreprenør.
Gir mindre ambisiøse oppgraderinger
- Alt i alt er det sannsynlig at bruk av energisparekontrakter i Myhrerenga-prosjektet hadde medført en mindre ambisiøs oppgradering. Konsekvensen hadde ikke bare vært høyere energibehov, men også mindre komfort, dårligere inneluft og høyere klimagassutslipp enn etter den gjennomførte passivhusrehabiliteringen, sier forsker Michael Klinski i SINTEF.
- Framtidig ambisiøs energirehabilitering ville i tillegg blitt ulønnsom med en slik løsning. Kort sagt: Rehabiliteringsvinduet da bygningene var modne for oppgradering, hadde ikke blitt utnyttet, og mulighetene for storstilt energieffektivisering hadde blitt stengt for flere tiår, fortsetter han.
Årsaken er at det er de enkleste energisparetiltakene som er lønnsomme på kort sikt. I tilfeller der fasaden er i god stand og man kun ønsker å bytte ut varmeanlegget, kan en energisparekontrakt være en god idé.
Bygningsmessige tiltak som etterisolering og utskifting av vinduer tar derimot lang tid å spare inn, og grunnleggende kostnader – for eksempel til utbedring av fasaden – kan som oftest ikke refinansieres av spart energi. Derfor er det lite sannsynlig at en entreprenør ville foreslått disse tiltakene, selv om fasaden trengte rehabilitering. Det samme gjelder installasjon av solfangere og balansert ventilasjonsanlegg. Alle disse tiltakene ble imidlertid gjennomført i Myhrerenga.
– Tanken bak energisparekontrakter er god, men i praksis vil en slik kontrakt føre til mindre ambisiøse rehabiliteringer som på sikt vil være verken økonomisk eller bærekraftig, sier Klinski.
