TEKNISK BRAGD: Dynamisk posisjonering høres ikke mye spennende ut for den uinnvidde, men har bidratt til å gi Norge gigantiske inntekter. Dette er også et område der et norsk firma er dominerende i verden.
Dynamisk posisjonering gjør at plattformer og skip kan holde posisjonen sin i sjøen uten å ankre eller line. Foto: Statoil
Klikk for å åpne
Teknisk Ukeblads lesere kåret dynamisk posisjonering fra Kongsberg Maritime til den største ingeniørbragden i Norge etter krigen.
DP, som det forståelig nok ofte forkortes til, gjør at plattformer og skip kan holde posisjonen sin i sjøen uten å ankre eller line. Da demrer det vel for de fleste av oss: Dette er helt avgjørende for olje- og gassutvinning på dypt vann.
For du kan ikke bare kaste ut et anker nær boreplattformer. Her er det mye sårbar teknologi på havbunnen. Du kan ikke ha noe av at skip kolliderer med plattformer eller hverandre heller. Men skip og plattformer må være helt stødige under flere operasjoner.
Førsteamanuensis Stig Kvaal og professorkollega Per Østby ved NTNU har skrevet boka «Juvelen i kronen», som handler om utviklingen av Kongsberg Maritimes dynamiske posisjoneringssystemer.
De to jobber ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier. Tittelen på boka spiller på kronen i logoen til Kongsberg Gruppen.
Det norske systemet ble utviklet av det Stig Kvaal kaller en «kreativ og dynamisk gruppe» ved Kongsberg Våpenfabrikk og ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Begynnelsen er rolig.
NTH-idé
Den opprinnelige tanken kom fra en av NTNUs forgjengere, NTH, der professor Jens Glad Balchen hadde en idé som han gjerne ville gjøre om til en forretning.
– Det startet her. Det teoretiske grunnarbeidet ble gjort her, sier Per Østby.
I 1971 tok Jens Glad Balchen kontakt med ledelsen ved Kongsberg Våpenfabrikk (KV). Han ville at KV skulle utvikle et dynamisk posisjoneringssystem. KV hadde jo erfaring med andre automatiserte systemer.
KV-ledelsen sa nei. Også da han kom tilbake litt senere.
Treg start
Men Balchen ga seg ikke. Han visste at det fantes DP-systemer allerede. De var kanskje ikke så egnet for Nordsjøen, men amerikanerne hadde brukt dem i ti år. Nå foreslo han å bygge et bedre system i Norge.
Asimutthrustere på isbryteren «Fennica». De bidrar til å holde skipet i rett posisjon. Foto: Kongsberg Maritime
Klikk for å åpne
Han visste at nye fremskritt innenfor kybernetikken kunne brukes, spesielt en mer nøyaktig beregningsmåte, et kalmanfilter, basert på Rudolf E. Kálmáns teorier. Så hvorfor kunne ikke KV bli med på å lage sine egne systemer? Nå skulle vi jo utvinne olje langt til havs også, så det ville trengs.
Jens Glad Balchen hadde lenge samarbeidet tett med SINTEF. Fra 1950-årene hadde han bygget opp kybernetikkfaget ved NTH.
Ikke før i 1973 ble KV interessert, etter at Jens Glad Balchen igjen hadde tatt kontakt.
Oljen
Behovet var i hvert fall der. Ute i Nordsjøen sto enorme plattformer for å få opp oljen som en dag skulle gjøre Norge søkkrikt. Mye av det tidligste arbeidet ble gjort i forholdsvis grunne farvann der det var mulig å ankre opp. Mange av de første plattformene ble plassert på bunnen.
Dykkerne gjorde mye av grovjobben, og opererte fra dykkerskip. Denne jobben var allerede farlig, og ble ikke enklere etter hvert som oljevirksomheten ble flyttet ut til stadig dypere farvann. Etter hvert ble det mer behov for skip og andre strukturer som kunne holde seg stødige mens de fløt.
KV var eid av Staten, og var på 1970-tallet et utviklingsverksted for teknologikonsepter fra norske forskningsinstitutter som Forsvarets forskningsinstitutt og SINTEF. Da det ble funnet olje i Nordsjøen, så KV nye muligheter.
Albatrossen flyr
I løpet av halvannet år utviklet Kongsberg Våpenfabrikk, Simrad, Christian Michelsens Institutt og NTH/SINTEF et norsk DP-system kalt ADP-500.
«Seaway Sandpiper» var det første skipet med såkalt autotrack-funksjonalitet. Det kunne følge en rørgate med rette linjer mellom to geografiske punkter. Illustrasjon: Kongsberg Maritime
Klikk for å åpne
For forskerne ved NTH og SINTEF betød det et nytt mulig anvendelsesområde for de kybernetiske prinsippene.
Forholdene lå så klart til rette. Det var mye penger i oljesektoren. Norge hadde de rette fagfolkene. Og likevel holdt det på å gå galt. For de fant ikke noen å selge systemet til.
– Det var snakk om å stoppe hele prosjektet allerede i november 1975. Da bestilte skipsreder Jacob Stolt-Nielsen de første systemene, sier Østby.
Stolt-Nielsen Seaways hadde en rigg de ikke fikk leid ut, og bestemte seg for å bygge den om fra borerigg til servicefartøy. De mente DP kunne være et konkurransefortrinn. Bestillingen kom akkurat i tide.
DP-systemer konstruert av Dynposprosjektet, som siden fikk navnet Albatross, ble utviklet i løpet av kort tid.
Tilgivelse, ikke tillatelse
Det nye DP-systemet ble laget av folk som heller ba om tilgivelse enn tillatelse.
Fra ett av tre kundesentre, dette på Kongsberg. De andre ligger i Singapore og New Orleans, sånn at kundene hele tiden kan møte våkne folk. Foto: Kongsberg Maritime
Klikk for å åpne
Det gjaldt utviklerne som visste at de kunne, og at de fikk til hva som helst.
Men det gjaldt også selgerne som kunne finne på å selge systemer firmaet ikke hadde laget ennå. De hendte seg at de kom tilbake med kontrakter på systemer som ingen hadde sett ennå. Utviklerne måtte da vise at de var i stand til å levere. Ikke alle sov alltid så mye som du får anbefalt i helserådene.
– Kulturen var spesiell, den lignet litt på det vi kjenner fra Silicon Valley i USA samstemmer de to forskerne.
«En porsjon galskap» er ett av uttrykkene de bruker for å beskrive miljøet. Men samtidig var dette folk som var villige til å reise ut øyeblikkelig når en kunde trengte hjelp.
Ett av slagordene var «Vi lever for, med og av kundene våre». De stilte alltid opp om en kunde var i knipe, noe som er viktig for store selskaper som taper store summer når et skip eller en rigg er ute av drift.
Roar Flaathen, fagforeningsmannen som jobbet i KV, men som senere ble toppsjef i LO, klaget på at folk tok seg friheter som var uhørt i KV-systemet.
Men Rolf Qvenild, toppsjefen i KV, lot dem holde på. For de tjente penger. Så lenge du leverer varene, kan du tillate deg noen særheter.
Svingninger
Myten vil ha det til at det norske systemet var ferdig utviklet og testet 17. mai 1977. Det er kanskje en kjekk dato, men virkeligheten er nå engang sånn at det ble testet og utviklet både før og etter.
Dynamisk posisjonering
- Et dynamisk posisjonert fartøy (gjerne kalt DP-fartøy) kan holde en fast posisjon i forhold til sjøbunnen. Ved hjelp av avansert teknologi, ulike typer posisjongivere, propeller og thrustere er det mulig å motvirke naturkrefter som vind, strøm og bølger uten bruk av ankre eller liner.
- Moderne offshore industri er utenkelig uten dynamisk posisjonering. DP er en «muliggjørende teknologi». Dette gjelder spesielt utvikling og drift av offshore olje- og gassfelt.
- Dynamiske posisjoneringssystemer fra Kongsberg finnes nå om bord i forsyningsskip, borerigger, rør- og kabelleggere, steindumpere, bøyelastere, kran- og løftefartøy, marinejaktfartøy, cruiseskip, flytende hotell og lystbåter, og dreier seg ikke lenger bare om å ligge i ro, men like gjerne om å følge en bane eller holde seg innenfor et større definert område.
- En moderne DP-operert borerigg har typisk en kraftproduksjon tilsvarende et middels norsk vannkraftverk, eller tilsvarer forbruket til ca. 15 000 mennesker.
- Det er i år 40 år siden Kongsberg fikk sin første kontrakt på et DP-styringssystem med skipsreder Stolt-Nielsen.
Virksomheten ble utvidet til flere felt. Albatross AS ble etter hvert skilt ut som eget selskap. Fra 1980 var de verdensledende innenfor DP, og har vært det siden.
Med oljeprisfallet i 1987 forsvant store deler av markedet. KV var teknisk konkurs, og Albatross ble solgt til Simrad i Horten. Selskapet har imidlertid hele tiden holdt til i Kongsberg. I 1996 ble Simrad kjøpt av Kongsberg Gruppen (KOG) som var etablert på «restene» av den gamle våpenfabrikken. DP-virksomheten hører nå til Kongsberg Maritime, som er en del av KOG.
Verdensledende
Fremdeles er posisjoneringssystemet fra Kongsberg verdensledende, med cirka 80 prosent markedsandel i high end-markedet.
Ikke dårlig av en bedrift i en innlandskommune uten en eneste centimeter kyststripe.
En del av hemmeligheten er fremdeles servicen, villigheten til å stille opp for kunden når som helst på døgnet. Kongsberg Maritime har kontorer flere steder i verden, som gjør at det alltid er noen som svarer når en kunde har behov for oppfølging.
Dessuten har systemet blitt en slags markedsstandard, og konkurrerende teknologi må derfor forholde seg til det.
Kongsberg Gruppen har tjent gode penger på systemet. Det har samtidig vært svært viktig for å få opp oljerikdommene i Nordsjøen.
Dette ble altså til med det forfatterne kaller:
– En dynamisk kombinasjon av ingeniørkunst og salgstalent, og evne til å ikke bare hjelpe kundene til å holde sine fartøy i posisjon, men også til å posisjonere seg godt selv.
