Klimaordboken

Politikere og forskere fra hele verden samles snart i Paris for å diskutere klimaspørsmål. Da bruker de mange faguttrykk. Slapp av: Du er ikke den eneste som ikke vet hva alle ordene betyr. Denne ordboken hjelper deg.

Aerosoler: Små partikler eller dråper i atmosfæren. Kan påvirke klimaet på forskjellige måter, blant annet ved å dempe innstråling fra sola. Lokal/regional forurensning bidrar dermed til å redusere oppvarmingen – midlertidig.

Albedo: Mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Angir forholdet mellom reflektert og innkommende stråling. Nysnø har høy albedo, opp til 90 prosent, mens isfri havoverflate har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37-39 prosent. Redusert havis og mindre snødekke vil gi lavere albedo og dermed større varmeopptak, mens avskoging i de fleste tilfeller vil gi høyere albedo.

Atmosfæren: Luftlaget som omgir Jorda.

Antropocen:  Forslag til navn på den geologiske tidsepoken vi nå er inne i, til erstatning for Holocen, som har vart siden siste istid. Bakgrunnen for forslaget er at den menneskelige sivilisasjon nå preger miljøet i så stor grad at det avsetter tydelige geologiske spor på jorda. Forslaget ble først fremmet av den nederlandske kjemikeren og meteorologen Paul Crutzen. Den internasjonale stratigrafiske kommisjon under The Geological Society of London har så langt ikke godkjent navnet.

BioCCS: Bioenergi kombinert med karbonfangst og lagring. (Se CCS.) Energi produsert av biomasse er i teorien klimanøytral, forutsatt at nye planter vokser opp og binder like mye CO₂ som de som brennes. Dersom CO₂ fanges fra brenning av biomasse, blir dermed resultatet karbonnegativt, det vil si at vi fjerner CO₂ fra atmosfæren. FNs klimapanel peker på BioCCS som en nødvendig teknologi for å klare togradersmålet.

Bioenergi: Energi produsert av alle typer biomasse. Omfatter blant annet ved, trepellets, skogsavfall, halm, med mer. Regnes i prinsippet som klimanøytral, forutsatt at nye planter binder opp like mye CO₂ som den som frigjøres ved forbrenning.

Biodrivstoff: Drivstoff framstilt av biologisk materiale. Oljer fra planter og avfall kan bli biodiesel, mens sukker og stivelse kan omgjøres til etanol. Biodrivstoff skal gi lavere klimagassutslipp enn vanlig bensin og diesel. I praksis har det imidlertid vist seg at enkelte typer biodrivstoff gir vel så store utslipp, direkte og indirekte, som fossile drivstoff. EUs bærekraftkriterier for biodrivstoff, som Norge har sluttet seg til, stiller krav om en reell reduksjon i utslippene på minst 35 prosent. Fra 2017 skjerpes kravet til 50 prosent. Samtidig må råstoffet være dyrket på en måte som ikke truer naturmangfoldet. Det arbeides med å utvide kriteriene til krav om at drivstoffet ikke skal baseres på matplanter eller fortrenge matproduksjon.

Biosfæren: Det området av Jorda der det finnes organisk liv. Biosfæren er et lag som omgir hele kloden og som ikke er stort mer enn 19 kilometer tykt. De fleste former for liv finnes innen et lag på bare tre kilometer.

Bærekraftig utvikling: Er definert som en utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å dekke sine. Bærekraftig utvikling (sustainable development) var et sentralt begrep i FN-rapporten «Vår felles framtid», lagt fram av Brundtlandkommisjonen i 1987.

CCS: Karbonfangst og lagring (Carbon capture and storage) er en metode for å begrense klimagassutslipp ved å fange CO₂ fra en utslippskilde og transportere det til et sikkert lagringssted, og dermed hindre at det slipper ut i atmosfæren.

CDM: Den grønne utviklingsmekanismen. En av de såkalt fleksible mekanismene i Kyotoavtalen. Et industriland kan få klimakvoter som kan brukes til å innfri nasjonale klimaforpliktelser ved å finansiere klimatiltak i utviklingsland. Norge var ett av landene som ivret sterkest for å få innført en slik ordning.

CDM-kvoter, også kalt FN-kvoter, skal godkjennes av egne organer. Et krav er at investeringene skal utløse utslippskutt som ellers ikke hadde skjedd. CDM-kvotene er blitt kraftig kritisert for å være en avlatsordning, der effekten er vanskelig å kontrollere. EU tillater ikke bruk av CDM-kvoter for å nå klimamålene for 2030.

CFC: Se KFK-gasser.

CLIMIT: Offentlig forskningsprogram som skal bidra til utvikling av kostnadseffektive teknologier for CO₂-håndtering gjennom forskning, utvikling og demonstrasjon. Programmet er et samarbeid mellom Norges forskningsråd og statsforetaket Gassnova.

CO₂: Karbondioksid, sammensatt av ett karbon- og to oksygenatomer, finnes naturlig og er en meget viktig bestanddel av atmosfærisk luft. CO₂ spiller en avgjørende rolle for alt liv på jorda, og inngår i to grunnleggende biologiske prosesser: fotosyntese og respirasjon. CO₂ i atmosfæren bidrar også til å redusere varmeutstrålingen fra jorda, den såkalte drivhuseffekten.

Det er nesten likevekt mellom mengden CO₂ som trekkes ut av eller tilføres atmosfæren gjennom naturlige prosesser i karbonkretsløpet. CO₂ som slippes ut ved forbrenning av fossile energikilder som kull, olje og gass kommer i tillegg og forstyrrer denne likevekten: Utslippene er større enn naturen kan hamle opp med gjennom karbonkretsløpet. Fra den industrielle revolusjon til i dag har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren økt fra rundt 270 til over 400 ppm (parts per million), det høyeste nivået på iallfall 3 millioner år. Det forsterker den naturlige drivhuseffekten, og fører til global oppvarming. Dersom vi skal unngå oppvarming på mer enn 2 grader, må CO₂-konsentrasjonen stabiliseres på 450 ppm, ifølge FNs klimapanel.

CO₂-ekvivalent: Måleenhet som brukes i klimagassregnskap for å sammenligne klimaeffekten av forskjellige klimagasser, med CO₂ som referanse. Vanligvis tilsvarer én CO₂-ekvivalent klimaeffekten av ett tonn CO₂.

Det grønne klimafondet: (Green Climate Fund, GCF.) Et fond opprettet på klimakonferansen i Cancún i 2010. Fondet skal brukes til å finansiere utslippskutt og klimatilpasninger i utviklingsland.

CO₂-håndtering: Se CCS.

COP (Conference of the parties): FNs årlige klimakonferanse, eller mer presist det årlige partskonferansen for landene som har sluttet seg til FNs klimakonvensjon, UNFCCC. Den første partskonferansen, COP1, ble holdt i Berlin i 1995. Der ble landene enige om et forhandlingsmandat som resulterte i Kyotoavtalen to år senere, vedtatt på COP3 i den japanske byen Kyoto.

De årlige partskonferansene i november/desember varer gjerne to uker, den andre uka på ministernivå. På spesielt viktige partsmøter, som COP15 i København i 2009, er det ikke uvanlig at også stats- eller regjeringssjefer deltar.

Partsmøtet i Paris er COP21, og holdes fra 30. november til 11. desember 2015.

Drivhuseffekten: Gasser i atmosfæren virker som et «drivhustak» som absorberer deler av den infrarøde strålingen fra jorda. Det er den naturlige drivhuseffekten som skaper levelig temperatur på jorda – uten drivhuseffekten hadde gjennomsnittstemperaturen på jorda vært 34 grader kaldere enn den er. Men menneskeskapte utslipp av drivhusgasser, eller klimagasser, som CO₂, metan og andre gjør at konsentrasjonene av disse gassene i atmosfæren øker. Resultatet blir klimaendringer som kommer raskere enn naturen kan tilpasse seg.

El Niño: ENSO – El Niño Southern Oscillation – er et værfenomen som inntreffer med to til sju års mellomrom. Store svingninger i havtemperatur og luftstrømmer sørøst i Stillehavet får konsekvenser for været over store deler av verden, og særlig på hele den sørlige halvkule. Værfenomenet kjennetegnes av uvanlig varmt overflatevann utenfor kysten av Sør-Amerika. Det ble døpt El Niño (guttungen/Jesusbarnet)  av peruanske fiskere, fordi det som oftest kom ved juletider. Søsterfenomenet La Niña (jentungen) kjennetegnes derimot av uvanlig kaldt overflatevann i det samme området.

EUETS: EU Emissions Trading System er et såkalt cap-and-trade-system for handel med klimakvoter innen EU, og er verdens største marked for klimakvoter. Norge sluttet seg til EUs kvotemarked i 2008. Industri, fossil kraftproduksjon, olje- og gassvirksomhet og luftfart må kjøpe klimakvoter for å kompensere utslipp over en viss mengde. Om lag halvparten av Norges samlede utslipp omfattes av kvotesystemet.

Klimakvoter er det viktigste virkemiddelet for å redusere utslippene, både i EU og Norge. Men prisen på klimakvotene har de siste årene falt drastisk, og det er et stort overskudd av kvoter. Det betyr at kvotene i mindre grad bidrar til klimavennlig omstilling: Det er billigere å kjøpe kvoter enn å kutte utslippene.

EU har i 2015 vedtatt nye mekanismer som skal bidra til å øke prisen på klimakvotene.

EUs klimamål: EUs klima- og energipakke for årene fram mot 2030 har tre hovedmål:

1. Et bindende mål om kutt i utslippene på minst 40 prosent innen 2030, i forhold til nivået i 1990. Alle land skal bidra, men det åpnes for en viss fleksibilitet mellom landene.
2. Andelen fornybar energi skal økes til 27 prosent. Målet skal være bindende på EU-nivå.
3. Økning i energieffektiviteten på 27 prosent. Målet er «indikativt», og dermed mindre forpliktende.

Feedback: Se Tilbakekobling.

FNs klimakonvensjon eller UNFCCC: FNs rammekonvensjon om klimaendringer. Konvensjonen ble forhandlet fram i forkant av FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro, 1992. Den trådte i kraft i 1994, og er nå ratifisert av 195 land pluss EU.

Målet for konvensjonen er «å oppnå stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet».

Hvor mye som er «farlig» er i ettertid politisk fastslått til 2 grader, jfr. togradersmålet.

Konvensjonen slår også fast at partene har «felles, men differensiert ansvar» for klimaproblemene. Det tolkes som at industriland har større ansvar enn utviklingsland for å sette i gang tiltak som kan bremse klimaendringene.

Som navnet sier, er den en rammekonvensjon uten tallfestede, forpliktende mål. Men den åpner for tilleggsprotokoller med konkrete utslippsforpliktelser og andre gjennomføringstiltak. Den viktigste så langt er Kyotoavtalen, eller Kyotoprotokollen.

FNs klimapanel eller IPCC: Klimapanelet, Intergovernmental Panel on Climate Change, ble opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988.

IPCC driver ikke egen forskning, men gjennomgår og sammenfatter publisert vitenskapelig materiale. Arbeidet sammenfattes i hovedrapporter, som kommer med 5-6 års mellomrom.

Den første hovedrapporten, fra 1990, konkluderte med at det trolig har vært en merkbar menneskelig påvirkning på det globale klimaet. Konklusjonen har gradvis blitt skjerpet. Den femte hovedrapporten fra 2014 slår fast «med mer enn 95 prosent sikkerhet» at menneskelig aktivitet allerede har bidratt til global temperaturøkning. Over 800 forskere, blant dem 19 norske, var engasjert i arbeidet med den femte hovedrapporten.

Selve hovedrapporten er på flere tusen sider, med flere delrapporter. De oppsummeres i egne «sammendrag for beslutningstakere», som vedtas linje for linje i en møysommelig prosess der også representanter for landenes politiske myndigheter kan delta.

Klimapanelet fikk i 2007 Nobels fredspris sammen med USAs tidligere visepresident Al Gore.

Fossile energikilder: Kull, olje, gass og enkelte andre stoffer som inneholder hydrokarboner.

De kalles fossile fordi de er dannet av organisk materiale som har ligget under bakken eller havbunnen i mange millioner år.

Kull og senere også andre fossile brensler var avgjørende for den industrielle revolusjonen. Bruken av fossile brensler er også den viktigste kilden til menneskeskapte utslipp av CO₂.

Gassnova: Statsforetak for CO₂-håndtering, underlagt Olje- og energidepartementet. Gassnovas formål er å forvalte statens interesser knyttet til CO₂-håndtering og skal være utførende foretak ved utbygging og drift av anlegg og infrastruktur for planlagte CO₂-fangst- og lagringsløsninger. Gassnovas arbeid har først og fremst vært knyttet til teknologisenteret og det nå skrinlagte fullskala-anlegget på Mongstad. Statsforetaket ble opprettet i 2007, og er lokalisert i Porsgrunn.

Geoengineering: Manipulering av klimaet for å begrense menneskeskapt global oppvarming. Ulike teknologier kan være aktuelle, for eksempel spredning av partikler høyt i atmosfæren som kan dempe innstrålingen fra sola, eller danning av kunstige skyer. Det er utbredt motstand mot slik klimamanipulering. Både effekt og eventuelle bivirkninger er svært uvisse.

IPCC: Se FNs klimapanel.

Karbonbudsjett: Mål for hvor mye CO₂ vi kan slippe ut dersom vi skal unngå global temperaturøkning på over to grader.

Ifølge FNs klimapanel kan vi slippe ut maksimalt 2900 milliarder tonn (gigatonn) CO₂ i perioden fra 1861-1880 til 2100.

Fram til 2011 var utslippene på 1900 Gt. Det betyr at vi har om lag 1000 Gt igjen fram til 2100, dersom vi skal ha to tredels sjanse til å nå togradersmålet. Med dagens utslippsnivå vil karbonbudsjettet være brukt opp på vel 20 år.

Karbonfangst: Se CCS.

Karbonlekkasje: Skjer når utslippskutt i ett land fører til økte utslipp i et annet, for eksempel ved at industri flytter produksjon til et land der det er billigere å slippe ut CO₂. I EUs kvotesystem får konkurranseutsatt industri en viss mengde gratiskvoter. I Norge er det innført en egen CO₂-kompensasjonsordning for å hindre karbonlekkasje.

Karbonnøytral: Prosesser, virksomheter eller økonomisk aktivitet som i sum ikke fører til økt CO₂-innhold i atmosfæren. For eksempel regnes bioenergi som karbonnøytral, fordi CO₂ som frigjøres ved forbrenning av biomasse i prinsippet vil tas opp igjen av en tilsvarende mengde ny biomasse. Uttrykket er også brukt om å kompensere ett lands utslipp med kvotekjøp i andre land.

Karbonnegativ: Teknologier eller virkemidler som fjerner CO₂ fra atmosfæren, for eksempel storstilt skogplanting og bioenergi kombinert med CO₂-håndtering, BioCCS. Ifølge FNs klimapanel vil det være nødvendig med karbonnegative virkemidler, særlig i andre halvpart av dette århundret, dersom vi skal unngå global oppvarming på over to grader.

KFK-gasser: Klorfluorkarboner ble tidligere brukt i kjøleanlegg, som rensemiddel og drivgass i sprayboks. Gassen bryter ned det stratosfæriske ozonlaget, som beskytter jorda mot skadelig UV-stråling. Den internasjonale Montrealprotokollen fra 1987 vedtok å fase ut KFK-gassene, og de er nå stort sett erstattet av andre gasser. KFK-gassene er også svært kraftige klimagasser. Montrealprotokollen er trolig den internasjonale avtalen som har gitt størst reduksjon i utslipp av klimagasser, målt i klimaeffekt.

Klimaforliket: Kompromiss mellom alle partier på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, om norsk klimapolitikk. Klimaforliket ble inngått i januar 2008, og oppdatert i 2012.

Blant de viktigste punktene er at Norge skal være karbonnøytralt i 2030, det vil si at alle norske utslipp skal kompenseres med kvotekjøp i utlandet. Innen 2020 skal Norges utslipp være kuttet med 20 prosent av forventede utslipp.

To tredeler av utslippskuttene skal skje nasjonalt. Det betyr nasjonale kutt på 15 til 17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Forliket inneholdt også løfter om mer penger til blant annet forskning, kollektivtrafikk og vern av regnskog.

Forliket av 2012 innebar blant annet raskere opptrapping av klimateknologifondet, fortsatte avgiftsfordeler for nullutslippsbiler, forbud mot fyring med fossil olje fra 2020, samt en ambisjon om at det skal bygges minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020.

Klimafølsomhet: Mål på hvor mye temperaturen vil øke ved ulike konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren, og hvor raskt klimaendringene skjer.

FNs klimapanel anslår at en dobling av CO₂-konsentrasjonen i forhold til førindustrielt nivå på sikt vil gi en økning i global gjennomsnittstemperatur på 1,5 til 4,5 grader. Det er fortsatt flere usikkerhetsmomenter i beregning av klimafølsomhet.

Klimagasser: Gasser som påvirker klimaet ved å virke inn på Jordas og atmosfærens strålingsbalanse. Betegnelsen drivhusgasser brukes om gasser som absorbere langbølget stråling, og dermed bidrar til drivhuseffekten. Klimagasser brukes om alle gasser som påvirker klimaet. De viktigste klimagassene, foruten vanndamp, er karbondioksid (CO₂), metan (CH₄) og lystgass (N₂O), der hovedkilden er bruk av gjødsel i jordbruket. I tillegg kommer industrielle gasser som ikke finnes naturlig i atmosfæren. Blant dem er KFK, HKFK, HFK, PFK og SF₆. De ulike gassene har svært forskjellig oppvarmingspotensial og levetid i atmosfæren.

Klimakvoter: En klimakvote er et verdipapir som gir rett til utslipp tilsvarende ett tonn CO₂. Formålet med et kvotesystem er å gi CO₂ en markedspris og dermed bidra til utslippskutt. Det settes et tak på totalt antall kvoter, som gradvis reduseres. Handel med utslippskvoter mellom bedrifter og over landegrenser skal bidra til at utslippskutt skjer billigst mulig. Systemet omtales også som cap-and-trade.

EUs kvotesystem EUETS, som Norge også er tilsluttet, er det største internasjonale markedet for handel med klimakvoter. Rundt halvparten av de norske utslippene, i det som kalles kvotepliktig sektor, omfattes av EUs kvotemarked. Systemet har til nå ikke fungert helt etter hensikten, fordi det er for mange og for billige kvoter: Det blir billigere å kjøpe kvoter enn ikke å forurense.

Et forslag om å innføre et cap-and-trade-system for klimagasser i USA ble stoppet i Kongressen i 2010, men kvotehandel for bedrifter er innført i California og flere andre delstater. Kina har satt i gang pilotprosjekter med kvotehandel i flere regioner, og planlegger et nasjonalt system. Lignende planer foreligger i flere andre land.

I tillegg kommer FN-kvoter eller såkalte CDM-kvoter, basert på at land kan innfri deler av sin forpliktelse etter Kyotoavtalen ved å finansiere klimatiltak i utviklingsland. Systemet har fått mye kritikk fordi klimaeffekten ofte er tvilsom.

Klimamodeller: Avanserte dataprogrammer som baserer seg på matematiske formler som beskriver de fysiske prosessene som påvirker klimaet på jorda. De mest avanserte jordsystem-modellene krever ekstremt mye datakraft.

Modellene brukes til å simulere utviklingen av klimaet på jorda eller i avgrensede områder, under ulike forutsetninger. Klimamodellene har de siste årene blitt stadig mer avanserte. En måte å evaluere modellene på er å kjøre dem i revers: se om de gir en korrekt beskrivelse av fortidas klima.

Klimapanelet: Se FNs klimapanel.

Klimapådriv: Et mål på klimaeffekt som angir hvor mye energibalansen (innkommende minus utgående stråling) har endret seg siden en situasjon uten menneskeskapte utslipp. Klimapådriv brukes til å sammenligne effekten av ulike klimagasser og andre komponenter som påvirker klimaet.

Klimatilpasning: Fysiske, sosiale og økonomiske tiltak som skal gjøre samfunn, mennesker og infrastruktur mindre sårbare for ventede klimaforandringer, og redusere risikoen for klimarelaterte skader.

Klimatilpasning dreier seg om fysiske tiltak både for å forebygge skader og for å styrke samfunnets evne til å takle klimaskader.

Fattige jordbruksland i sør er generelt sett mer sårbare for klimaendringene enn rikere industriland. Spørsmålet om finansiering av klimatilpasning i utviklingsland har i flere år vært et stridstema i de internasjonale klimaforhandlingene.

Kortlevde klimadrivere: Gasser og partikler som bidrar til klimaendring, men som har kort levetid i atmosfæren. Blant de kortlevde klimadriverne er svart karbon (sot), bakkenær ozon, metan, nitrogenoksider (NO_x) og noen hydrofluorkarboner (HFKer).

I Norge kommer de største utslippene av kortlevde klimadrivere fra dieseldrevne kjøretøy, samt metanutslipp fra jordbruket. Mange av de kortlevde klimadriverne gir lokal, helseskadelig forurensning. Sot bidrar til raskere is- og snøsmelting i Arktis. Utenriksministrene fra de åtte landene i Arktisk Råd har drøftet en handlingsplan for redusere utslippene av sot.

Kyotoavtalen: Internasjonal avtale som ble framforhandlet i den japanske byen Kyoto i 1997, som en forpliktende protokoll under FNs klimakonvensjon. Avtalen forpliktet industriland til å redusere sine utslipp av klimagasser med i gjennomsnitt vel fem prosent i forhold 1990-nivå i perioden 2008-2012. Utviklingsland fikk ikke en tilsvarende forpliktelse. USA (ved daværende visepresident Al Gore) signerte avtalen, men president George W. Bush trakk USAs signatur. Også Canada trakk seg senere fra avtalen.

FNs klimamøtet i København i 2009 skulle etter planen vedta en ny internasjonal klimaavtale, som skulle erstatte Kyotoavtalen etter 2012. Det gikk ikke. Som en nødløsning vedtok klimamøtet i Doha i 2012 å forlenge Kyotoavtalen fram til 2020. Men Kyoto 2-avtalen omfatter bare EU, Norge, Sveits og Australia. De står til sammen for bare 14 prosent av verdens utslipp.

Kyoto 2-avtalen skal avløses av en ny internasjonal klimaavtale fra 2020 – dersom klimamøtet i Paris i 2015 gjør en bedre jobb enn København-møtet i 2009.

Montrealprotokollen: Internasjonal avtale fra 1987 om utfasing av gasser som ødelegger ozonlaget i stratosfæren, i første omgang KFK-forbindelser og haloner. Avtalen er skjerpet flere ganger. Så godt som alle verdens land har ratifisert avtalen. Oppfølgingen av avtalen har ført til at 98 prosent av de ozonødeleggende stoffene er faset ut fra 1980-tallet til i dag. Fordi gassene har lang levetid i atmosfæren, vil det likevel ta flere tiår før ozonlaget er tilbake på samme nivå som før 1980. Virkningene av økt drivhuseffekt kan forsinke denne prosessen.

Ozonlaget: Ozon er et ustabilt molekyl sammensatt av tre oksygenatomer. Bakkenær (troposfærisk) ozon er et forurensningsproblem: Gassen er kraftig oksiderende og giftig for mennesker.

I stratosfæren, i 10-50 kilometers høyde, spiller derimot ozon en langt mer positiv rolle: Det såkalte ozonlaget beskytter jorda mot skadelig UV-stråling, som blant annet kan svekke immunforsvaret og hemme fotosyntesen.

Britiske forskere oppdaget på 1980-tallet det som ble omtalt som ozonhullet over Antarktis, og påviste at ozonlaget ble brutt ned av menneskeskapte stoffer, særlig forskjellige klorforbindelser. Verdenssamfunnet reagerte relativt raskt på funnene. Montrealprotokollen, en internasjonal avtale om utfasing av ozonødeleggende gasser, ble vedtatt allerede i 1987.

REDD+: Engelsk forkortelse som brukes om internasjonalt samarbeid for å redusere avskoging i utviklingsland (Reducing emissions from deforestation and forest degradation in developing countries). Det er opprettet flere internasjonale programmer, både under Verdensbanken og FN, for å kanalisere økonomisk og teknisk støtte til utviklingsarbeid mot avskoging. Norge har med sine regnskogmilliarder spilt en sentral rolle i dette arbeidet.

REDD (senere REDD+, der «pluss» også omfatter biologisk mangfold og urbefolkning) har i mange år vært et viktig tema i internasjonale klimaforhandlinger. Avskoging var ikke med i Kyotoavtalen, men ser nå ut til å komme inn i utkastet til den nye internasjonal klimaavtalen som skal vedtas i Paris høsten 2015.

Tilbakekobling: (Feedback). Brukes i klimaforskningen om naturlige prosesser som forsterker eller svekker klimaendringer. En positiv tilbakekoblingsmekanisme forsterker en trend som allerede er i gang. Et eksempel er issmelting i Arktis på grunn av global oppvarming. Mindre isdekke gjør at mer av sollyset absorberes, slik at temperaturen stiger ytterligere og issmeltingen skjer enda raskere.

Togradersmålet: Klimamøtet i København i 2009 resulterte i en erklæring om at økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen skal begrenses til 2 grader i forhold til førindustriell tid for å unngå farlige klimaendringer.

Togradersmålet legges til grunn i internasjonale forhandlinger. Stater som er spesielt sårbare for klimaendringer, som små øystater, mener denne faregrensen er satt for høyt, andre kritiserer målet for å være urealistisk. Den globale gjennomsnittstemperaturen har allerede økt 0,85 grader i forhold til førindustriell tid.

Formålsparagrafen i FNs klimakonvensjon fra 1992 er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt klimaendring.

Med togradersmålet har politikerne definert hvor de setter grensa for hva som er farlig.

UNEP: FNs miljøprogram. Koordinerer FNs miljøaktiviteter og støtter miljøarbeid i utviklingsland. UNEP ble opprettet etter FNs første internasjonale miljøkonferanse i 1973. Organisasjonen har hovedkvarter i Nairobi i Kenya.

UNFCCC: Se FNs klimakonvensjon.

Vippepunkt: På engelsk tipping point. I klimasammenheng brukes det om et «punkt» der gradvise, kvantitative endringer slår over til en kvalitativ, kanskje irreversibel endring. Det er liten grad kjent hvor slike vippepunkter i klimasystemet befinner seg.

WMO: Den meteorologiske verdensorganisasjon, særorganisasjon innen FN. WMO ble opprettet i 1951 ved omdannelse av en ikke-statlig organisasjon som hadde eksistert siden 1873. Formålet er å fremme praktisk og vitenskapelig samarbeid innen meteorologien. Har sekretariat i Genève.

(Kilder: UNFCCC, IPCC, snl.no, Wikipedia, Miljødirektoratet, NTB, Cicero, miljøstatus.no)

Innlegget Klimaordboken dukket først opp på Gemini.no.