Slik innleder SINTEF/NTNU-duoen Bernd Wittgens og Heinz A. Preisig et innlegg i Dagens Næringsliv fredag 17. juni.
Heinz A. Preisig er professor ved Institutt for kjemisk prosessteknologi, NTNU.
Bernd Wittgens er seniorrådgiver ved SINTEF Materialer og kjemi.
Med DNs tillatelse gjengir vi her innlegget i sin helhet:
«Planter, trær og biologisk avfall kan gi oss alt som i dag lages av olje. Dette utgjør bærebjelken i bioøkonomien, æraen som før eller senere vil erstatte fossiløkonomien. Mange mener det er lurt å starte før og ikke senere. Men dette har vist seg å være vanskelig.
Fysisk går det an å ta spranget nå og få et forsprang før verden får kniven på strupen. Men flere av pionerene på feltet har slitt med inntjeningen, ofte fordi de har valgt drivstoff som eneste produkt.
Satsing på flere hester
Fortsatt koster det mer å lage drivstoff av fornybare ressurser enn av ikke-fornybare. Oljeraffineriene satser dessuten sjelden kun på en hest. Mange av dem bruker 80 prosent av oljen til å lage lavprisvaren drivstoff. De øvrige 20 prosentene blir til kjemikalier, en produktfamilie med høyere verdi.
Denne 20-prosenten står for 80 prosent av inntektene fra oljen. Også i bioøkonomien vil en slik fordeling mellom drivstoff- og kjemikaliefremstilling trolig være mest bærekraftig og lønnsom.
Menneskeheten er som astronauter
I norske hoder handler det grønne skiftet primært om energi. Men dette er for snevert. Skiftet handler også om å ta vare på det sol-drevne «life support»-systemet som gjør livet på jorda mulig.
Menneskeheten er som astronauter i et romskip. Vi er avhengig av at et velfungerende og «evigvarende» system rundt oss håndterer avfallet vårt, gir oss mat og rent vann samt redskaper vi er blitt avhengige av, hvorav mange lages av kjemikalier.
Kjemikaliene er overalt
Kjemikalier finnes «overalt». Som i papiret foran deg, dekslet til mobiltelefonen din og møbelstoppen du sitter på. For å nevne noe. Byggesteinene stammer fra ikke-fornybar olje og gass, men kan i sin helhet lages av fornybar biomasse.
Selv om vi er blitt flinkere til å gjenbruke komponentene i ikke-fornybare kjemikalier, spises det fortsatt av de fossile lagrene. Mest glupsk på disse ressursene er energisektoren. Raskt forbrukes ressurser naturen har brukt millioner av år på å lage.
Ulike tidsskalaer
Nettopp de ulike tidsskalaene for forbruk og reproduksjon er problemet. Men erstattes de fossile byggesteinene med sine «søskenbarn» fra biomasse, kan skalaene harmoneres. Så hva trengs for å få dette til?
- Politisk vilje. President Kennedy gjorde månelandingen til en nasjonal dugnad i USA. Europa og andre verdensdeler kan gjøre tilsvarende på bioøkonomiens vegne.
- Kunnskap om den teknisk og økonomisk sett gode produktmiks. Er ikke teknologier lønnsomme, overlever de ikke.
- Kompetanse på omdanning av råstoff til høyverdige produkter. Molekyler må plukkes fra hverandre og settes sammen igjen. Mange av oljeindustriens resepter kan brukes.
Produktkjeder med resirkulering
Best betalt i bioøkonomien er produkter som trekkes rett ut av planter og trær i små volum, eksempelvis parfyme og plantevernmidler. Nest høyest pris får varer som lages ved kjemisk omdanning, som for eksempel stivelsesbasert plast. Idealet er produktkjeder der råvarene resirkuleres og brukes ett kvalitetsnivå lenger nede i kjeden for hver syklus, for så å ende som drivstoff eller brensel.
Norske forskningsmiljø har mye av kompetansen som trengs for å realisere en bioøkonomi. Men ennå finnes lite industri som kan nyttiggjøre seg slike ferdigheter, og det stimuleres lite til etablering av nye bedrifter på feltet. Da Norges oljeeventyr sto for døren, var en hel verftsindustri uten oppdrag klar til å sale om.
Løses knuten, har Norge en faglig plattform det kan bli grønne arbeidsplasser av. Landet vårt er også fullt av hoder og hender som er blitt ledige i den faglig nært beslektede oljeindustrien. Mye ligger dermed til rette for at Norge kan bli et av bioøkonomiens fyrtårn.
