LAKS: Siden starten av oppdrettseventyret har laksenæringa blitt utfordret av sykdom og lakselus. På 90-tallet hadde Norges tredje største næring store problemer med bakterier og brukte derfor mye antibiotika. Etter hvert ble det utviklet effektive vaksiner, og i dag er lakseoppdrett en av de matnæringene som bruker minst antibiotika.
Slik hindres sykdom og spredning
Relevante tiltak for å hindre både sykdomsutbrudd og spredning:
- Store deler av Norskekysten bør deles opp i soner med tydelige grenser. Det må være soner med oppdrett, og det må være soner helt uten oppdrettsanlegg («frisoner»).
- Utsett av ny smolt må planlegges ut fra vannstrømmer for å at unngå smitte blir fraktet fra ett anlegg til et annet.
- Fisk som blir syk må fjernes hvis den står i fare for å smitte ned andre anlegg.
Nå er det andre sykdommer som utfordrer Norges tredje største næring. Virusinfeksjonen pankreassykdom (PD, pancreas disease) er en av de mest alvorlige laksesykdommene i oppdrett i dag. Viruset angriper bukspyttkjertelen og fører til vekstreduksjon, dårlig produktkvalitet og økt dødelighet.
PD kan ikke behandles med medikamenter, og den har utviklet seg til å bli en av de mest tapsbringende sykdommene i næringa. Det finnes godkjent vaksine mot sykdommen, men vaksinering har begrenset virkning.
Langvarig stress svekker immunforsvaret
Også vill-laksen blir eksponert for PD-virus. Foto: Thinkstock
PD-virus finnes naturlig i havet og i fisk, uten at fisken nødvendigvis blir syk. Men når miljøfaktorer som blant annet temperaturøkning, forurensning og håndtering av fisken skaper stress over tid, svekkes immunforsvaret og sykdommen kan bryte ut.
– Det marine miljøet er svært komplekst, og det kan være mange stressfaktorer som påvirker fisken. Det synes imidlertid som oppdrettslaksen, som andre organismer, kan tåle kortvarig stress, men at langsiktig stress slår negativt ut, sier marinbiolog og førsteamanuensis Anne Stene. Hun leder en forskningsgruppe ved NTNU i Ålesund som forsker på fiskevelferd, sykdom og spredning av virus og lakselus i oppdrettsnæringen.
Ny metode for stressmåling
– Det er vanskelig for oss å tolke hvordan fisken egentlig har det. Mye forskning pågår for å finne operative velferdsindikatorer for fisk i oppdrett, og vi har nå utviklet verktøy for å teste og beregne stressfaktorene, sier Anne Stene.
Metoden forskerne har utviklet, måler stressnivåene hos laks på en pålitelig og enkel måte. Stresshormonet kortisol kan identifiseres i blodet på de fleste virveldyr som opplever stress. Problemet er at utskillelsen skjer raskt i blodet slik at stress som fisken opplever under måling, gir seg direkte utslag i kortisolnivået. Dermed gir ikke målingen et tydelig bilde på bakgrunnsnivåene for kortisol.
Stresshormonet kortisol utskilles imidlertid også i avføring. Kortisolnivået påvirkes her i liten grad av stress ved prøvetaking. Forsøk har vist at måling av kortisol i avføring gir et stabilt og reproduserbart mål på fiskens miljøstress. Kunnskap om hva som gjør laksen stresset kan bidra til å utvikle drift og forvaltning i riktig retning.
Fjorden som laboratorium
Foto: Thinkstock
Forskningsgruppen jobber med å kartlegge og forstå hvordan fisken blir smittet og hvordan smittet fisk blir syk. De forsker også på spredningsveier for virus og parasitter og på utveksling av resistente lus mellom oppdrettslaks og vill laks.
– Målet er å skissere drifts- og forvaltningsstrategier for å begrense og bekjempe sykdommer, sier Stene.
En av styrkene i Ålesund-miljøet er tverrfaglige tilnærminger og forskning direkte ute i felt i tett kontakt med næringsaktørene. NTNU i Ålesund har en forskningskonsesjon på lakseoppdrett, og fjorden fungerer som et stort laboratorium.
– Det er viktig for oss forskere å jobbe tett på næringsaktørene for å holde hverandre oppdatert. Næringa utvikler seg raskt, og samspillet mellom forskning og næring er verdifullt for næringsrelevans i studiene og for å komme fram til optimale løsninger, sier Anne Stene.
– I labforsøk med statistisk modellering kan vi finne mange gode indikasjoner, men disse må også testes i reelle feltomgivelser for å se om de holder vann, sier hun.
Viktig å fjerne død fisk
Sykdomsbekjempelse er viktig både for fiskens velferd, for miljøet i sjøen, lønnsomhet og for oppdrettsnæringas rykte. Og for å bekjempe sykdom, må vi forstå hvordan det utvikler seg, bryter ut og hvordan sykdomsfremkallende organismer spres.
PD-viruset lever i cellene i fisken. Hvis fisken blir syk og dør, lever viruset videre i den døde fisken. Hvis den da blir liggende på bunnen av laksemerdene, flyter noe av fiskefettet opp til overflaten. Dermed bringes også viruset opp til overflaten. Frisk laks som kommer til overflaten for å spise, kommer i kontakt med fettlaget og kan slik bli smittet av viruset. Derfor er det svært viktig å fjerne død fisk så fort som mulig.
Smitten spres med havstrømmer
Fettlaget kan også transporteres med vær og vind til naboanlegg. Videre vil viruset spres med havstrømmene. Anne Stene har ved hjelp av en hydrodynamisk modell som er utviklet ved SINTEF fiskeri og havbruk, vist at spredningen mellom oppdrettsanlegg primært skjer via havstrømmer. Oppdrettsanlegg som ligger nært anlegg med smittet laks, vil ha økt risiko for smittespredning.
En annen smittekilde er smitte som menneskelig aktivitet og andre organismer kan bidra til. PD-virus og andre patogener (sykdomsfremkallende virus og organismer) kan spres via båter, via mannskap og utsyr som brukes fra anlegg til anlegg. Derfor er hygiene et svært viktig verktøy mot smittespredning.
Hvordan rigge oppdrettsnæringen for framtiden?
– Uansett synes vannet selv å være den viktigste smitteveien for spredning av patogener mellom lakseanlegg. Ved NTNU i Ålesund har vi prosjektsamarbeid med flere aktører innenfor vanntransport for å utvikle modellene for å forstå mer om smittespredning – og på sikt bedre kunne forutse patogenenes transport i vannmassene. Først da kan vi sette inn tiltak og organisere næringa på en måte som kan begrense smitte, sier Anne Stene.
