Veien videre fra Paris

Slik innleder han kronikken han har på trykk i Adresseavisen 5. januar 2016, Nils A. Røkke (bildet), som er SINTEFs direktør for bærekraft.

Røkke var selv til stede på klimatoppmøtet i Paris som akkreditert.

Her er resten av kronikken hans, gjengitt med tillatelse fra Adresseavisen:

«Klima-avtalen har føringer globalt, regionalt og lokalt.

Verdenssamfunnet må forholde seg til at selv togradersmålet trolig ikke er nok, og Norge må ta sin del av utslippskuttene.

Men for et land så rikt på vannkraft og vindressurser som vårt, styrkes også sjansene for en reindustrialisering når verdens klimabevissthet øker.

For teknologihovedstaden Trondheim er avtalen et skulderklapp; en indirekte beskjed om at mange her har bidratt til å skape et teknologisk fundament for «lavutslipps-samfunnet» – en plattform som nå blir viktigere enn noen gang.

Blekket var knapt tørt, før kritikerne kastet seg over Paris avtalen: Den mangler konkrete aksjoner, har ingen karbonpris og begrenser ikke temperaturøkningen til 2 grader, men bringer oss snarere mot 2,7 til 3 grader.

Pessimistene skal ikke arve jorden. Alternativet til å ha en avtale er nesten ikke til å tenke på. 195 land er blitt enige om at menneskeskapte klimaendringer må stoppes. Og at vi skal begrense temperaturøkningen til 2 grader over førindustrielt nivå og strebe mot en økning på 1,5 grader.

Landene skal også gi innsyn i hvordan de oppfyller utslippsreduksjonene. I tillegg skal de møtes hvert femte år for å bli enige om mer aggressive kutt. FNs klimapanel skal dessuten lage en rapport som tallfester effektene av en økning på 1,5 grader istedenfor 2 grader. Den blir viktig for klimakampens videre kurs.

Hvorfor 1,5 grader? Jo fordi man nå frykter at selv «2–graderen» vil føre jorda til vippepunktet der igangsatte prosesser på kloden vanskelig lar seg reversere. For eksempel kan opptining av tundra gi store utslipp av metan. Metan er 34 ganger kraftigere enn CO₂ som klimagass. Disse utslippene vil øke temperaturen enda mer, noe som fører til mer opptining av tundra. Jorda kommer da inn i en ond sirkel som vanskelig kan brytes på kort sikt.

Derfor er «1,5-graderen» i avtalen viktig. Land som Tuvalu og Bangladesh er svært utsatte for havnivåstigningen som forårsakes av global oppvarming. De vil selvsagt ha minst mulig tap av land og levevilkår. Dette er et kjernepunkt i avtalen; at fattige og rike land kan enes.

Historisk sett står Vesten for de største utslippene. Dette er relevant, fordi den effekten et CO₂-molekyl har på global oppvarming, varer i flere hundre år. CO₂-utslippet som våre beste- og oldeforeldre sto for, eksempelvis ved koksfyring, bidrar til global oppvarming i dag. Dagens barn og barnebarn må slite med våre bidrag til oppvarmingen. Det er som å blåse luft inn i en ballong. Størrelsen øker hele tiden.

Tap og skade forårsaket av historiske utslipp, er ikke tatt eksplisitt inn i avtalen. Men Stoltenbergs Grønne Klimafond ser ut til å ha fått et oppsving. Verdens land er nemlig enige om å stille 100 milliarder dollar til rådighet hvert år til klimatiltak/tilpasning i lavinntektsland.

Til sammenligning er det anslått at offentlige subsidier til fossile brensler (kull, olje og gass) er på om lag 650 milliarder dollar per år. Denne støtten må opphøre. Under oppholdet mitt på klimatoppmøtet, var dette et mantra som ga gjenklang i korridorene.

«Karbonnøytralitet» var en annen gjenganger under debatter i Paris. Begrepet betyr at vi må tilstrebe en balanse mellom utslipp av klimagasser og opptak/lagring av klimagasser. Så for hvert molekyl CO₂ vi slipper ut, må vi ta ett molekyl tilbake fra atmosfæren. Dette kan gjøres ved å plante trær, øke naturlig forvitring eller ved å lagre molekylet permanent dypt under jordoverflaten.

Nasjonene er enige om at etter 2050, så må karbonnøytralitet oppnås. Dette fordrer håndtering i stort omfang av CO₂ som dannes når biomasse brenner. CO₂ fra forbrenning av for eksempel pellets, halm, ved eller flis, ansees som karbonnøytral. Ved å fange og lagre denne CO₂‘en, reduserer vi beholdningen av CO₂ i atmosfæren.

For et land så rikt på vannkraft og vindressurser som vårt, styrkes også sjansene for en reindustrialisering når verdens klimabevissthet øker, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: SINTEF / Thor Nielsen VIS MER

Hva betyr alt dette for vår region og landet vårt?

Paris-avtalen peker på teknologisporet: Vi må bruke energien mer effektivt, skaffe til veie mer fornybar energi, ha gode planer for klimatilpasning, ha klimavennlige kjøretøy og transportløsninger, utvikle bedre løsninger for CO₂-håndtering for industri, bioenergi- og gass-sektoren, samt dyrke frem næringsliv som eksporterer teknologi for offshore vindkraft og solenergi, for å nevne noe.

Selvsagt skal vi bruke vårt vannkraftsystem til å lagre energi og til å produsere klimavennlige produkter, som aluminium, ferrolegeringer, kunstgjødsel og silisium. Det er ingen grunn til at Norge skal bruke mindre energi. Vår rene, rimelige energi gir en stor mulighet til å reindustrialisere Norge – til beste for verden.

Forventningene til Teknologihovedstaden er store. Vi skal levere på alle disse utfordringene.

For mange forskere i Trondheim er dette oppfyllelsen av en drøm. De har arbeidet med langsiktige problemstillinger og bærekraftige løsninger i årtier, sikre på at kloden trenger dette. Jeg nevner i fleng fagfolk som jobber med hydrogen, batterier, vind, sol, bioenergi, energigjerrige bygninger og CO₂-håndtering. Endelig får alt dette den oppmerksomheten det fortjener. Verden blir nå avhengig av at slike løsninger fungerer.

John F. Kennedy sa en gang at ved å definere målene klarere, og ved å få dem til å virke mer håndterlige og mindre fjerne, så hjelper vi alle til å se målene, få nytt håp fra dem og bevege seg mot dem.

Målene i klima-avtalen er ambisiøse og gir derfor et moment for oppfyllelse.

I Teknologihovedstaden skal vi bokse godt over vår vektklasse og bidra til at målene nås.»