Av Erling Fjær, sjefforsker, Sintef
Oljeindustrien har påført norsk natur tusenvis av sår i form av brønner; små hull gjennom fjellformasjoner ned til rike olje- og gassreserver. Før sokkelen forlates, må sårene leges. Norge er forespeilt en komplisert og rådyr behandling. Noen prisanslag tilsvarer 20 vinterolympiader, og regningen får fellesskapet. Men nå viser det seg at naturen selv leger mange av sårene – gratis.
Må forsegles
I millioner av år har norsk olje og gass ligget godt innpakket under kilometertykke lag av tett skifer. Brønnene bryter denne forseglingen. De gir oss tilgang til rikdom. Men de utgjør også åpne passasjer som noen ganger har gitt utslipp av olje og gass.
De fleste brønnene har vært lekkasjefrie. Men hva skjer etter nedstengning av oljefelt – epoken Norge nærmer seg? En tredel av oljen og gassen vil være igjen. Pluss brønnene. De må forsegles skikkelig før feltene stenges. Ellers risikerer vi svære fremtidige penge- og miljøkostnader. Staten setter derfor strenge krav til forsegling av brønner som forlates, og dette tar oljeindustrien på alvor.
Tidkrevende og dyrt
En oljebrønn er et hull som fôres med et stålrør. Inni røret er det produksjonsrør, ventiler og annet utstyr. Langs noen deler av brønnen er hulrommet mellom stålrøret og det omkringliggende berget fylt med sement. Dette for å forhindre lekkasje av gass eller olje langs brønnen.
Langs store deler av brønnen blir dette hulrommet imidlertid stående åpent når brønnen ferdigstilles. Det vanlige når brønner forlates, er å fylle kritiske deler av disse hulrommene med sement. Dette er tidkrevende, og dermed dyrt.
Noen skifertyper lukker hulrom selv
Men nå viser det seg at noen skifertyper er slik at de kryper inn og lukker hulrommet av seg selv, omtrent som når et sår gror. Der dette skjer, kan store kostnader spares. «Legeregningen» for den tradisjonelle behandlingen er nemlig skyhøy.
Det er anslått at 15 rigger må jobbe kontinuerlig i 40 år for å gjøre forseglingsjobben på norsk sokkel med dagens teknologi. Dette vil koste flere hundre milliarder kroner. Med skatteregimet på norsk sokkel, må i praksis staten betale 80 prosent av kostnadene.
Tusen ganger tettere enn sement
Nå ser det altså ut til at naturen kan krympe regningen, og mer enn det; trolig kan naturen gjøre jobben enda bedre enn sementen. Det er nemlig grunn til å tro at brønnseksjoner som forsegles av naturen, har bedre utsikter til å unngå fremtidige lekkasjer enn sementforseglede seksjoner. Dette dels fordi skifer er tusen ganger tettere enn sement, dels fordi forvitringsproblemer unngås.
Norsk Hydro O&G, og senere Statoil, har vært en pioner i arbeidet med å utnytte denne effekten. Men forseglingsprosessen er ikke fullt ut forstått ennå. Derfor finnes heller ingen etablert metode for å framskynde den der den ikke skjer av seg selv.
Studerer viktige mekanismer
I et forskningsprosjekt studerer vi i Sintef mekanismene som bidrar til, eventuelt forhindrer, den naturlige forseglingen. Et viktig mål er å finne metoder som kan forutsi om den naturlige prosessen aktiveres og fullføres, pluss metoder som kan hjelpe naturen med å få dette til, slik at sementering kan unngås.
Studien viser at utfallet påvirkes av flere forhold. Det ser også ut til at visse betingelser kan blokkere for prosessen. I studien ønsker vi derfor også å finne ut hvordan vi kan forhindre at brønner får slike egenskaper under ferdigstillingen.
Rimelig verifisering
Studien kombinerer teoretisk arbeid og laboratorietester og gjennomføres i samarbeid med NTNU og Universitetet i Minnesota. Prosjektet finansieres av Norges Forskningsråd og seks oljeselskap.
Skal naturen brukes som forseglingshjelper, trengs også rimelige metoder som kan verifisere at forseglingen er fullført. Et tilknyttet Sintef-prosjekt, finansiert av de samme aktørene, skal forbedre tolkningen av data fra måleinstrumenter som benyttes til denne oppgaven.
I mange tilfeller kan altså naturen, kanskje med litt hjelp, hele sårene vi mennesker har etterlatt oss i geologiske lag på havbunnen. Vi må bare være sikre på at kuren er effektiv.
Artikkelen sto første gang i Dagens Næringsliv fredag 13. januar 2017 og gjengis her med tillatelse fra DN.