Flammene i laboratoriet står høyt i det smøreosttubene legges ned i smeltet aluminium. Avtrekksviftene får jobbe litt i dag. Her utfører forskerne et eksperiment som kanskje kan lede til bedre metoder for å resirkulere metall fra emballasje.
I alt 405 smøreosttuber ble testet. Noen med topp, noen med mat, noen uten noe. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
Tuber med smøreost, kaviar eller majones er som regel laget av aluminium. Dette metallet kan resirkuleres, men det byr på enkelte problemer.
Metallet i tubene kan være nyttig å bruke på nytt. Men om du smelter tubene, blir metallet forurenset av lakken, plasten i korken og den gjenværende maten i tuben som du enten ikke greide eller ikke ville presse ut.
Så hvordan får du best mulig resultat når du skal resirkulere smøreosttuber? Er det i det hele tatt verdt det å resirkulere dem? Dette forsøker folk ved SINTEF og NTNU å finne ut av.
Smeltet 405 tuber
Forskere tilknyttet SFI Metal Production brukte i alt 405 tuber med jalapeñoost i forsøket de nylig gjennomførte. Tubene ble delt i tre grupper med 135 tuber i hver.
- Tuber uten kork og uten mat.
- Tuber med kork og uten mat. (For å se effekten av korken.)
- Tuber uten kork, med mat klemt ut for hånd. (For å se effekten av maten.)
Disse tubene ble smeltet hver for seg. Snerk som dannes på toppen, kalt dross, ble dratt av. Deretter ble den smeltede massen helt over i små beholdere og gjort klart for analyse.
Saken fortsetter under bildet.
Seniorforsker Anne Kvithyld i aksjon ved ovnen der smøreosttubene smelter. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
Mye dross
Én ting er klart. Massen som kommer ut fra ovnene er ikke rein. Selv lakken på tubene gir en god del avfall.
– Du ser det er mye dross. Det ser ut til at vi får dårlig utnyttelsesgrad, men bra kvalitet, sier seniorforsker Anne Kvithyld ved SINTEF Materials and Chemistry ved første øyesyn.
Smeltede tuber. Er det verdt å resirkulere dem? Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
Kvithyld ser på porene i materialet og på måten aluminiumen reagerer når den kommer ut av ovnen. Om metallet sveller opp, er det gass som samler seg på forurensinger i metallet. Det betyr mye forurensning.
- Les også: Forbruket vårt er verst for miljøet
Matrester kan være problem
Du kan kanskje tro at matrestene i tubene ikke er noe problem når du tilsynelatende har skvist ut det siste på brødskiva eller i omeletten. Men sånn er det ikke.
Én tube uten matrester veier drøyt 13 gram. Én plastkork veier nær 4 gram. Altså rundt 17 gram i alt.
Men en tube med både kork og matrester veier i gjennomsnitt nesten 39 gram. Altså blir det over 20 gram matrester igjen i en gjennomsnittlig tube med smøreost som du kaster.
Det kan gi ganske mye forurensning i metallet.
Saken fortsetter under bildet.
Prøver som skal analyseres. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
Høyt energiforbruk
Siden metallmengden er liten, selv i 405 tuber smøreost, ble de blandet med rent, smeltet aluminium. Det spiller ingen rolle for forsøket, siden det er forskjellen i renhet og utnyttelsesgrad mellom de tre gruppene som skal måles.
Anne Kvithyld med en Morgan motstandsovn som brukes i forsøket med smøreosttubene. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
– Dette gjør det også enklere å smelte tubene, fordi de kan legges i den smeltede aluminiumen, forklarer seniorforsker Arne Nordmark.
Forskerne brukte en Morgan motstandsovn på 50 kW. I dette forsøket ble ovnen forvarmet til 750 grader over natta fordi den rene aluminium måtte smeltes først. Det krever mye energi.
Forskerne kan senere også sjekke om dette i det hele tatt er lønnsomt for miljøet. Kanskje er energiforbruket som går med til å resirkulere tubene så høyt at det ikke kan forsvares, men dette var ikke målet i denne omgang.
Energibruken kan bli bedre. Kanskje inneholder for eksempel lakken på tubene så mye energi at det er mulig å bruke mindre under nedsmeltingen, spekulerer seniorforsker Nordmark.
Krever normalt lite energi
I Norge resirkulerer Hydros smelteverk i Holmestrand mye av aluminium fra emballasje. Forsøket ble da også utført i samarbeid med Kavli og Hydro.
Resirkulering av aluminium er allerede svært vanlig. Ifølge Hydros egne hjemmesider er rundt 75 prosent av alt aluminium som noen gang er produsert fremdeles i bruk. Omsmelting av aluminium krever normalt bare rundt fem prosent av energien som må til for å produsere helt ny aluminium.
Men det er altså ikke sikkert når det gjelder smøreosttuber. Det kan absolutt stilles spørsmål ved hvor miljøvennlig resirkuleringen er, i hvert fall med denne metoden.
Saken fortsetter under bildet.
Seniorforsker Anne Kvithyld og student Ingrid Meling under arbeidet med å teste hvordan smelteosttuber bør resirkuleres. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU
Kan kanskje bruke salter
Ingrid Meling er student ved NTNU, arbeider med resirkulering og har dette forsøket som en del av prosjektoppgaven sin.
– Du kan få bedre kvalitet ved å bruke saltfluksing, sier Meling.
Det er en kjemisk prosess der du tilsetter salter for å dra ut mer aluminium fra den smeltede massen. Det er også et spørsmål om hvor miljøvennlig dette er, sier seniorforsker Nordmark.
Saltene er ikke nødvendigvis bra for miljøet heller, så bruken blir en avveiningssak.
Tverrsnittet av kvalitetsprøvene som ble tatt. Jo flere porer det er, desto dårligere er kvaliteten. Øverst: Med matrester. I midten: Med kork. Nederst: Rene tuber uten matrester og kork. Foto: Ingrid Meling, NTNU
- Les også: Å kutte matsløsing er bedre enn biogass
Det du kan gjøre selv
Andre metoder som kan gi bedre resultat er for eksempel å vaske tubene bedre, presse dem sammen på en annen måte eller strimle dem opp før du smelter dem. Men én ting kan du definitivt gjøre selv også.
– Ta av plastkorken på tubene når du kaster dem. Det gjør det veldig mye enklere å resirkulere dem, sier Meling.
Kanskje virker det lite, men en så enkel ting kan utgjøre en stor forskjell når millioner av tuber skal smeltes og bli til rent metall.
Ta av plastkorken på tubene når du kaster dem. Det gjør det veldig mye enklere å resirkulere dem.
- Les også: Resirkulering – en boks om gangen
Uventet resultat
Analyseringen av prøvene tok noen uker. Mengden metall du fikk igjen fra de forskjellige testene var som ventet.
– Utbyttet er dårligst med matrester (46%), nest dårligst med kork (63%) og best med rene tuber uten mat og kork (71%), melder seniorforsker Kvithyld på mail.
Det er nå ikke så merkelig. Men resultatene fra kvalitetsprøvene var annerledes enn du kanskje skulle tro. Kvaliteten var rett nok dårligst med kork. Men overraskende best med mat. Bedre enn de rene metalltubene.
– Dette kan ha sammenheng med det dårlige utbyttet, men her trengs nærmere studier, mener Kvithyld.
