Mandag 8. oktober legges statsbudsjettet frem. Men FN’s klimapanel legger frem noe som er langt viktigere samme dag: Det er rapporten som viser hva må til for å nå Parisavtalens mål om å begrense jordas temperaturøkning ned mot 1,5 grader sammenliknet med førindustriell tid.
Nils Røkke jobber fra Brussel i klimaforskningens tjeneste. Foto: Thor Nielsen
Er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan det oppnås? Hva er forskjellen mellom 1,5 og 2 graders-målet?
Ta jobben som regjeringssjef
Forestill deg at du er regjeringssjef på en av verdens 39 små øystater, de ligger stort sett i Stillehavsområdet, rundt Afrika og i Karibia og rager ikke stort mer enn 10-20 meter over havet. I Paris i desember 2015 var det disse som fikk til endringen i avtaleteksten som hadde ambisjon å holde oppvarmingen til godt under 2 grader på jorda.
Derfor fikk man i inn i avtaleteksten at man skal begrene global oppvarming betydelig under 2 grader og ned mot 1,5 grader.
Hva er forskjellen på 1,5 grad og 2?
Etter dette fikk FN’s klimapanel i oppgave å finne ut hva dette betyr- å nå 1,5 grader istedenfor 2 grader og med hvilken sannsynlighet.
Som Statsbudsjettet, har det startet å komme lekkasjer om innholdet i FN-rapporten:
Sannsynligheten for å begrense til 1,5 grader er der teoretisk. Men reelt virker det umulig på grunn av tregheten i systemet og mangelen på politisk gjennomføringskraft. USA’s abdisering i spørsmålet er temmelig absurd, men reelt.
Det er sjelden en halv grad har betydd så mye for menneskeheten, det gjelder oss alle – ikke bare om du er regjeringssjef over en øystat noen timeter over havet.
Når utslippene faktisk økte med cirka 1,4 prosent på global basis i fjor, i strid med trenden som har vist utflating i noen år, så går ikke dette veien. Per i dag har vi nådd cirka 1 grad global oppvarming. Den gjenværende mengden vi kan fortsette å slippe ut av drivhusgasser er derfor svært begrenset.
Vi har dårlig tid, men oppfører oss motsatt
Vi snakker om kanskje 10-15 år med dagens utslipp før det er fullt i atmosfæren og 1,5-gradersmålet er tapt. For å holde oss innenfor 1,5 graderen må da fremtidige netto utslipp være null.
Det er åpenbart at dette ikke er realistisk- og det er grunnen til at de fleste studier holder seg til 2 grader og med varierende sannsynlighet for å være innenfor målet- fra 50 til 80 prosent. Lekkasjene tyder på at med dagens utslipp vil vi nå 1,5 grader oppvarming i 2040.
Heldigvis har vi de økonomene som evner å se gjennom krisa og som gang på gang finner ut at det er mye rimeligere å gjøre tiltakene nå enn senere.
Hovedproblemet er at man agerer som om man har god tid. Man snakker om å gjøre ting i riktig rekkefølge, at det må gjøres synkronisert på global basis, og at man må ha kostnadseffektivitet i tiltakene.
Se bare på det norske fullskala CCS prosjektet, det er historien om en rekke utsettelser med slike begrunnelser- og det er slett ikke sikkert vi har sett slutten på den historien.
I desember 2015 feiret man Parisavtalen – nå legges planen for gjennomføringen.
Dette KAN vi faktisk gjøre:
Men hvis vi ser bort fra pessimismen her, hva kan vi faktisk gjøre?
Det siste tilskuddet er rapporten fra «The new climate economy» som ble lagt frem i New York for en måned siden. Den bryter ned illusjonen om at «business as usual» er det beste for økonomien. Den peker på at fordelene ved et grønt skifte er solid undervurdert i forhold til vekst og verdiskaping, samt at konsekvensene av klimaendringer ikke tas med i «business as usual» tankegangen.
Billioner av dollars å tjene
Rapporten peker på at det er 26 billioner dollar å tjene på denne omleggingen frem til 2030, på global basis. Som FN’s generalsekretær Antonio Guterres sa ved lanseringen «Rapporten viser at klimatiltak og sosio-økonomisk fremgang understøtter hverandre».
Rapporten konkluderer blant annet med:
- de investeringene vi gjør fremover er bærekraftige, for eksempel må ny infrastruktur for kraftforsyning, transport og byutvikling gjøres på en måte som er kompatibel med lavutslippssamfunnet.
- at vi investerer i nye teknologier som gjør at vi kan utnytte ressursene smartest mulig, som nye nulluslippsteknologier og digitalisering.
- og at politikerne våre sørger for å ta avgjørelser som realiserer lavutslippssamfunnet.
Det synes også uunngåelig at vi må investere i teknologier og systemer som binder CO2 og som netto fjerner CO2 fra kretsløpet.
Netto null utslipp betyr ikke at alt må være nullutslipp, men at vi må fjerne like mye som vi tilfører atmosfæren. Og – dette må gjøres på en rettferdig måte, på denne måten er det mulig å få en grasrotbevegelse som kan gi oss politikere med vilje og evne til å gjennomføre disse endringene utover en fire års periode.
Jeg vet i hvert fall hva som kommer til å være prioritert lesing for egen del 8. oktober. Som en god nummer to kommer Statsbudsjettet. Hva planlegger regjeringen med klima og miljø, klarer man å trenge gjennom dogmet om at det blir for kostbart å gjøre noe nå?
Det er logikken for de som ikke regner nåverdi av fremtidige gode og dårlig investeringer.
Det er sjelden en halv grad har betydd så mye for menneskeheten, det gjelder oss alle – ikke bare om du er regjeringssjef over en øystat noen timeter over havet.
