– Vi ble overrasket over hvor positive arbeidsgiverne var til å ta inn folk på arbeidstrening. De mente det var et viktig tiltak for samfunnet, sier forsker Trude Marianne Midtgård i SINTEF.
Midtgård og hennes kolleger er akkurat ferdig med prosjektet «Arbeidsinkludering – Med arbeidsgiverne på laget», hvor målet har vært å tette følgende kunnskapshull:
Hva påvirker arbeidsgiveres motivasjon til å ta inn personer, som av helsemessige eller andre grunner, står utenfor arbeidslivet?
Potensialet er stort, konkluderer rapporten. Men det er et stykke igjen til arbeidsgivere og NAV har nok informasjon om hverandre.
Arbeidslivsforskerne Trude Marianne Midtgård (t.v.) og Siri Mordal er to av forskerne bak rapporten. Foto: Karianne Hogne Teigland.
Bare 40 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. Til tross for politisk satsing og flere forsøk på å øke andelen, har den ligget på dette nivået i mange år.
Nylig har regjeringen lansert Inkluderingsdugnaden, som har tre innsatsområder: redusert risiko ved å ansette, arbeid og psykisk helse og bedre muligheter til opplæring.
Avdekket ulike behov
Arbeidsinkludering handler om å legge til rette for at mennesker som trenger bistand fra NAV på grunn av helseproblemer, funksjonsnedsettelser, sosiale utfordringer mm, kan delta i det ordinære arbeidslivet. Det tilbys praksisplass, ofte med varighet i tre måneder.
Siden målet er at arbeidsinkludering først og fremst skal skje i det ordinære arbeidsliv, og det er behov for flere praksisplasser, trenger NAV mer kunnskap om arbeidsgivernes perspektiv.
Arbeidsgiverne på sin side, mener tett oppfølging, god kommunikasjon med NAV og at NAV har kunnskap om deres virkelighet, er de aller viktigste tiltakene for å styrke inkluderingen i arbeidslivet.
Må vektlegge muligheter, ikke begrensninger
– Mange arbeidsgivere ble frustrerte fordi de fikk inn feil kandidater. De trenger mer informasjon om hva NAV kan bidra med og hvilke støtteordninger som finnes. De har og behov for at NAV skjønner deres hverdag – de trenger kjapp avklaring, muligheten til å ta opp telefonen og ringe. Her er det et stykke igjen, sier Midtgård.
Fakta om prosjektet:
Forsker Roland Mandal i SINTEF har vært prosjektleder, og har gjennomført prosjektet sammen med kollega Trude Midtgård og Siri Mordal (tidl. SINTEF, nå ansatt ved NTNU Samfunnsforskning). Prosjektet har pågått siden 2016 i samarbeid med NAV, og er finansiert av FOU-midler fra NAV.
Forskerne gjennomførte både intervjuer og kvantitative undersøkelser mot arbeidsgivere, NAV, og andre aktører.
Bakgrunnen for oppstart av prosjektet var politiske endringer i 2016. Fram til da hadde arbeidstreningstiltak først og fremst vært arrangert som avklaring, først skulle en gå på kurs og deretter søke arbeid. Så kom det en stortingsmelding som ble forankret i ny regjeringsplan, om at arbeidstrening skulle foregå ute i arbeidslivet. NAV har derfor stort behov for å lære mer om arbeidsgiversiden, hvilke behov og muligheter som finnes der.
Etter å ha snakket med flere arbeidsgivere fant forskerne ut av NAV bør endre måten de presenterer kandidater på.
– Det er vanlig å bruke begrepet «nedsatt funksjonshemming» men arbeidsgiverne synes det er lite dekkende. Hvilke egenskaper som er viktige varierer stort etter arbeidsoppgavene. I stedet for å se på begrensninger, bør fokus rettes mot ressurser, kompetanse og interesser hos kandidaten.
Overrasket over få ansettelser i det offentlige
Målet er at treningsperioden skal ende i ansettelse. Men ett av hovedfunnene er altså at dette nesten er umulig i det offentlige. Regelverket for utlysning og ansettelser i offentlig sektor åpner i liten grad for at arbeidsgiverne kan ansette etter en arbeidstreningsperiode. I det private er det enklere å opprette stillinger.
– Dette med at så få arbeidstreningsperioder i det offentlige ender med ansettelse var nytt og overraskende for oss, sier Midtgård.
Selv om det er flere praksisplasser i det offentlige enn i det private, de har mer erfaring med det og også i større grad planer om å ta inn noen i framtida, så er det altså flest ansettelser i det private.
Både NAV og offentlige arbeidsgivere var frustrerte over dette. Midtgård mener det offentlige har en jobb å gjøre her.
– Det er uheldig for de som har praksis at de ikke kan få jobb etterpå. Det bør i det minste være avklart på forhånd så det ikke blir feil forventninger.
Arbeidstrening ga bedre arbeidsmiljø
Arbeidsgiverne var tydelig på at dersom de skal tilby praksisplass må ligge et behov for arbeidskraft i bunnen. NAV mente derimot at mange virksomheter hadde for høye forventninger til motivasjon og arbeidsevnen til de de tok opp i praksis.
– Fra enkelte arbeidsgivere hørte vi om eksempler der det ikke har blitt satt tydelige mål for en praksisperiode, og at bestillingen fra NAV var uklar, sier Midtgård.
Positiv effekt på arbeidsmiljøet var en viktig årsak til at arbeidsgivere velger å tilby praksisplasser, dette kom både fram i intervjuer og i kvantitative undersøkelser. Blant virksomhetene som hadde hatt folk på arbeidstrening, bekreftet halvparten positiv effekt på eget arbeidsmiljø som en motivasjonsfaktor.
Trenger flere bedrifter som tar inn folk
Noen av virksomhetene som tilbød praksisplasser opplevde slitasje. NAV må derfor jobbe mer systematisk og planmessig for å rekruttere flere nye virksomheter, anbefaler rapporten.
Et tiltak er å bedre samarbeidet på regionalt nivå: Arbeidsinkludering krever at NAV-kontorene jobber sammen for å kartlegge og mobilisere arbeidsgiverne i regionen. Dette gir flere muligheter for å finne riktig praksisplass.
