Fra dekket på oljeplattformer sørger rundt 160 gassfyrte turbiner i dag for å forsyne norsk sokkel med kraft. Gassturbinene står for omlag en fjerdedel av Norges CO2-utslipp.
Flere ser nå etter grønne alternativ. Deriblant fire norske fagmiljøer.
Sammen er de først i verden med å utrede hvordan overskytende kraft fra flytende havvindmøller kan mellomlagres som hydrogen.
Grønne «batterier» for oljeplattformer
De fire samarbeidspartnerne er:
- SINTEF
- TechnipFMC – Norges største oljeserviceselskap
- Subsea Valley – bedriftsklynge i Oslo-regionen
- Maritim Forening Sogn og Fjordane, med sin nære samarbeidspartner – bedriftsklyngen GCE Ocean Technology.
Hovedmålet for kvartettens prosjekt er å gi oljeplattformer en grønn og stabil energiforsyning. Nærmere bestemt en forsyningskjede, der utgangspunktet er at flytende vindturbiner vil levere kraft til oljeplattformer på blåsende dager.
Ideen til prosjektdeltakerne er å lagre overskuddskraft fra slike tidsrom ved å spalte vann til den utslippsfrie energibæreren hydrogen pluss oksygen. Dette vil skje på flytende produksjonsanlegg til havs.
På vindstille dager vil hydrogenet bli omgjort til grønn kraft igjen, for bruk på plattformene.
Men samarbeidspartnerne vurderer også å bruke den samme havbaserte teknologien til å forsyne fastlands-Norge med fornybar energi.
Grønt drivstoff til kyststrøk
Sammen ser de nemlig på muligheten for å bruke kombinasjonen flytende havvindmøller / havbasert hydrogenproduksjon som grønne drivstoff-fabrikker til sjøs.
Tanken er å bruke produktet herfra – helgrønt hydrogen – til drivstoff for hurtigbåter og for annen kystnær trafikk. Fra «eksosrøret» til disse framkomstmidlene vil eneste utslipp da bli rent vann.
– Når energi fra havvindmøller skal ilandføres, kan det i enkelte tilfeller bli billigere å sende den inn til kysten i rør i form av hydrogen, enn å frakte den i kabler som strøm. Effekten av transportavstand og verdien av å bruke selve røret som energilager er blant spørsmålene prosjektet skal bidra til å gi svar på, sier Magnus Thomassen
Han er forskningsleder i SINTEF og med på å lansere ideen om grønn hydrogenproduksjon til havs.
Fabrikker i flytende vindmølletårn?
Men så langt er det grønn energiforsyning til oljeplattformer som har vært hovedfokuset for det norske prosjektet.
Deltakerne ser både på muligheten for å bruke løsningen til å erstatte dagens gassturbiner helt eller delvis, og for å gjøre den til hovedkraftteknologi på nye installasjoner.
Løsningen går ut på:
- Når det blåser: Bruke overskytende kraft fra havvindmøllene til å spalte renset og avsaltet sjøvann til hydrogen og oksygen. Hydrogen-«fabrikkene» vil enten bli integrert i havvindmøllene, eller bli plassert på egne flytende installasjoner.
- Deretter: Lagre det produserte hydrogenet på havbunnen – i tanker som er store nok til å levere energi til plattformene i lengre tid. Det vil si over perioder når det blåser lite, eller ved planlagt eller uforutsett stans i en gassturbin eller en dieselgenerator.
- På vindstille dager: La hydrogenet bli til kraft igjen – i brenselceller, elektrokjemiske kraftverk – med vann som eneste utslipp. Alternativt: blande hydrogenet inn i naturgassen som går til eksisterende gassturbiner på plattformene. Dette for å få ned CO2-utslippet derfra.
Nominert til pris
Samarbeidsprosjektet har fått det velklingende navnet Deep Purple.
Nylig ble prosjektet nominert til prisen «The Green Initiator of the Year» under en utdeling som analyse- og rådgivningsselskapet Rystad Energy årlig avholder for offshorebransjen.
Prosjektet inngår i dag i Forskningsrådets havteknologisatsning.
I midtre kostnadsklasse
Beregninger tyder på at Deep Purple-løsningen kan fjerne 80 prosent av dagens CO2-utslipp fra plattformer for en kostnad på mellom 800 og 1500 kroner per tonn CO2-utslipp som elimineres.
– Dette er innenfor den såkalte midtre kostnadsklassen. Til sammenlikning har Miljødirektoratet regnet ut at tiltakskostnaden for bruk av elbiler utgjør mellom 600 og 1100 kroner, sier Magnus Thomassen, som leder SINTEFs del av prosjektet.
Tidlig fase
Prosjektet er ennå i en tidlig fase. Målet er å bruke testing og andre forskningsaktiviteter til å bekrefte at løsningen har livets rett.
– Resultatene vil i neste omgang danne grunnlag for testing i større skala under virkelighetsnære forhold. De vil også bli et underlag for detaljert design av systemet og for videre kvalifisering av teknologielementer, sier SINTEFs Magnus Thomassen.
