Kronikken ble først publisert på dagensmedisin.no, og gjengis her med tillatelse.
Av Eli Sandberg, SINTEF, Trond Halvorsen, SINTEF, Christian Duun Norberg, daglig leder i Fieldmade, Martin Øyen, produkt og prosessutviklingsingeniør i Fieldmade, Max Temmesfeld, lege ved Akershus universitetssykehus (Ahus)
UNDER KORONAUTBRUDDET sørget tusenvis av frivillige for at sykehusene fikk 3D-printet smittevernutstyr gratis. Da Norge stengte ned 12. mars, hadde helsevesenet kun fire ukers forbruk av munnbind på lager.
Før koronakrisen var behovet for smittevernutstyr stort sett stabilt, og sykehusene kunne importere utstyr til lave priser. Så oppsto en verdensomspennende konkurranse om utstyret. Prisene skjøt i været mens sykehusene her hjemme ventet på det riktige tidspunktet for å bestille mer. Lagrene var i ferd med å tømmes.
Selv om norske sykehus heldigvis ikke ble overfylt av dødssyke pasienter, avdekket pandemien en stor svakhet i utstyrsberedskapen. Samtidig viste den oss en beredskap vi ikke visste at vi hadde, nemlig 3D-printing.
TRYGGHET. Potensialet i 3D-teknologien kom for en dag da bedrifter og hobbyprintere over hele landet satte i gang en dugnad for å lage smittevernutstyr til sykehusene. 3D-printede ansiktsvisirer ble tatt i bruk før sykehusene selv rakk å kjøpe inn ekstra beskyttelsesutstyr, og utstyret bidro til en tryggere hverdag for helsearbeidere og pasienter.
På mange vis er det en solskinnshistorie. Men helsevesenet vårt kan ikke være avhengig av frivillig arbeid, og heller ikke av import i et ustabilt globalt marked. Vi ønsker derfor å belyse hva som må til for at lokal 3D-printing i fremtiden kan inngå i beredskapsplanene.
Sintef har lenge samarbeidet med næringslivet for å forstå hvordan 3D-printing kan tas i bruk i vareproduksjon. Bedriftene er nysgjerrige, men fortsatt usikre på hvordan teknologien kan nyttiggjøres. Det samme gjelder helseforetakene.
FLEKSIBILITET. Det er flere åpenbare fordeler ved 3D-print som produksjonsmetode. Den er svært fleksibel, siden produksjon og design kan endres raskt og etter behov. I helsevesenet gir det mulighet for mer individualisert behandling, for eksempel ved å lage modeller av brukne bein og kirurgisk utstyr som er skreddersydd til hver enkelt pasient.
3D-printing er også miljøvennlig. Lokal produksjon reduserer behovet for transport og lagring. Man kan også redusere den totale materialbruken og lage deler som ellers ikke er tilgjengelige.
KREATIVITET. Organisasjonen Makers-mot-Covid19 oppsto fra en Facebook-gruppe og fikk raskt flere tusen medlemmer. Ildsjeler, blant annet ansatte i 3D-selskapet Fieldmade, ledet dugnaden hvor 3D-printere over hele landet lagde ansiktsvisirer til lokale sykehus. Materialkostnadene ble dekket av engasjerte privatpersoner og bedrifter. Sykehusene betalte ingenting.
Tilsvarende initiativer oppsto i andre land: Italienske ingeniører tilpasset dykkermasker til oksygenbehandling av covid-19-pasienter, mens spanske sykehus 3D-printet ventiler, som gjorde det mulig å koble to personer til samme respirator.
Akershus universitetssykehus (Ahus) etablerte, som det første sykehuset i Norge, en egen forskningsdreven 3D-printerlab for utvikling av pasienttilpasset kirurgisk utstyr. Den ble brukt til å gjøre allerede eksisterende medisinsk utstyr om til smittevernsutstyr. (Ny metode kan spare smittevernutstyr: – Vi regner med en bølge nummer to)
Det skorter altså ikke på viljen eller evnen til innovasjon. Så hvorfor griper ikke samfunnet muligheten?
TA GREP – NÅ! Noe av svaret ligger i helsevesenets tungvinte, innsatsstyrte finansiering. 3D-printing kan komme til nytte i både pasientbehandling, i forskning og i innovasjon. Paradoksalt nok havner dermed teknologien utenfor de ulike finansieringskildene.
Det finnes ikke noen refusjonsordning fra helsemyndighetene som stimulerer sykehus til å ta teknologien i bruk. Når kirurgene for eksempel ønsker en 3D-modell av en knekt knokkel for å planlegge pasientens operasjon, må avdelingen betale disse utgiftene selv. Det samme gjelder for produksjon av utstyr.
Om helsevesenet ønsker å stille bedre forberedt ved neste utstyrskrise, bør det etableres desentralisert 3D-printing til pasientbehandling i fredstid, og som et verktøy i beredskapssituasjoner, allerede nå. Alternativt kan man lage prosedyrer for å leie inn kapasitet.
BEGYNN MED SYKEHUSENE! 3D-teknologien krever en spesialkompetanse få i Norge har, og som dessuten er spredt rundt i bedrifter som driver med mye annet. Å samle kompetansen, vil derfor være en god start, og noen har begynt. I Norge samarbeider Fieldmade med blant andre Equinor og Forsvaret for å gjøre det mulig å produsere og erstatte kritiske reservedeler på stedet.
Myndighetene spiller en viktig rolle. Finland og Sverige har flere rene 3D-printselskaper som blant annet produserer smittevernutstyr for helsevesenet. Under koronakrisen sørget finske myndigheter for rask godkjenning av nye produkter, og finnene står nå bedre rustet til å møte fremtidig utstyrsmangel enn Norge.
Innovasjonen her til lands har så langt blitt drevet frem av ildsjeler og forståelsesfulle arbeidsgivere. Nå er det på tide å lede fra toppen. Begynn med sykehusene.
Disclaimer: Fieldmade AS er et norsk «deep tech»-selskap innen additiv tilvirkning (3D-printing), opprettet i 2016 med utspring fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Virksomheten utvikler og leverer systemer og tjenester innen digitalisering av leveransekjeder og reservedelsproduksjon på bestilling.
