Ved oljesøl er det viktig å finne de tiltakene som gjør at miljøet skades så lite som mulig.
Man kan forsøke å ta oljen opp, brenne den eller bruke en metode kalt dispergering, hvor man tilsetter en såpe som får oljen til å løse seg opp i små dråper.
– For å vite hvilke tiltak som egner seg best, trenger vi å vite mer om oljens naturlige nedbrytningsprosess. Dette er komplisert fordi det er mange faktorer som påvirker hvordan oljen brytes ned, som sol, vind, temperatur og lokale bakterier, sier SINTEF-forsker Ida Beathe Øverjordet.
Forskningen skal skje på ulike lokaliteter i verden.
Gir mer realistiske modeller
SINTEF har over flere år gjort forsøk i lab med vann fra ulike steder som viser hvordan den naturlige bakteriesammensettingen i sjøvann fra forskjellige lokasjoner påvirker oljens biodegradering – altså naturlige nedbryting.
Dette skal nå suppleres ved å undersøke nøyaktig hvordan oljen degraderes, gjennom feltforsøk på flere lokaliteter langs kysten i Norge, Svalbard og Brasil.
PhD-student Hendrik Langeloh smører olje på membranene og absorbentene som skal settes ut i sjøen. Foto: da Beathe Øverjordet, SINTEF
Forskerne samarbeider dessuten også med danske og kanadiske forskere om tester på Grønland og i arktiske strøk i Canada.
Forsøksdataene fra feltprosjektene skal være med å komplettere et modellverktøy SINTEF bruker til å forutse hva som skjer med oljen etter et utslipp.
– Dette vil hjelpe oss å få klarhet i om dataene vi allerede har er gode nok eller om vi er avhengige av flere feltdata, sier SINTEF-forsker Odd Gunnar Brakstad.
Tynn oljefilm på teflon
Forsøkene blir gjort ved å smøre tynne lag med oljefilm på teflonmembraner, som hjelper oljen å feste seg. Disse blir plassert på de ulike lokasjonene, hvor prøver så hentes inn periodevis over en lengre forsøksperiode.
– Så får vi se hvilke komponenter som fortsatt er der og hvilke som blir borte, sier Øverjordet.
Ettersom det brukes kun en tynn film, og lite olje lekker ut fra teflonmembranene, har forsøkene ingen miljøkonsekvenser.
Fanger opp komponentene i vannet
Forskerne har også satt opp utstyr som skal forsøke å fange opp de komponentene som brytes ned og løses ut i vannet.
– Dette gjør vi fordi det er interessant å vite hvordan disse ser ut, sier Øverjordet, og forklarer:
– Når oljen brytes ned dannes det nye komponenter som er mer vannløselige enn de originale oljekomponentene. Disse ønsker vi å fange opp og karakterisere. Det vil kunne gi oss informasjon om hvilke prosesser som står for nedbrytningsprosessen, siden de ulike prosessene gir ulike produkter.
Ekstrakter av blankprøver uten farge og oljeprøver ( brune) etter at de har stått ute i sjøen i en mnd. De analyseres for å se på sammensetningen av oljekomponenter og hvordan denne endrer seg over tid. Foto: Ida Beathe Øverjordet, SINTEF
Gir oss ny kunnskap om kjemikaliebruk
Forskerne er mest opptatt av nordområdene fordi de regner med at risikoen for oljesøl vil øke her på grunn av mer trafikk i form av oljeaktivitet og transport som følge av mindre is i arktiske strøk.
Ved SINTEF Ocean har man jobbet mye med det som kalles dispergering av olje som et viktig tiltak etter oljesøl, og som med hell ble brukt under oljeutslippet i Mexicogulfen i 2010.
Ved bruk av dispergeringsmidler løses oljen opp og man får bort oljen fra overflaten. Dette reduserer skaden på fugler og pattedyr som lever der, samt bidrar til å redusere risikoen for at oljen driver på land.
Men dispergering fører også til økte oljekonsentrasjoner i vannmassene, og kan ha en skadelig effekt på fisk og plankton.
I Norge brukes dispergeringsmidler bare når dette er det som best reduserer miljøeffektene av et oljeutslipp. Dette vil forskerne nå få mer kunnskap om.
– Det har vært mye diskutert om vi bør benytte dispergering i nordområdene. Resultatene fra feltprosjektet vårt vil være med på å gi oss et bedre datagrunnlag for å si noe mer om metoden, sier Brakstad.
