Den norske befolkningen blir stadig eldre. Et annet viktig demografisk fenomen er at vi blir stadig flere nordmenn. I kombinasjonen mellom økende levealder og en voksende befolkning, oppstår det en interessant effekt, nemlig at aldringen i befolkningen ikke følger samme hastighet som aldringen for individene!
Det er fort gjort å tenke at all aldring skjer med ett år av gangen. Særlig siden vi selv feirer bursdag hvert år, med et økende antall lys på kaka. Men for befolkningen er det ikke kun tiden som driver aldringen. I tillegg kommer fødsels- og dødsrater, samt rater for inn- og utvandring.
Hvis disse faktorene var konstante, kunne man se for seg en likevekt der aldersprofilen i befolkningen var den samme år etter år etter år. Sånn er det ikke.
Vi lever enda lengre
En annen oppfatning som synes utbredt, er at befolkningsaldringen i hovedsak skyldes at folk lever lengre enn før. Det er forståelig. Når forventet levealder øker, vil det påvirke hvor mange individer som lever med høy alder. Den årlige forandringen i forventet levealder, er imidlertid kun en brøkdel av et år. Dette antyder at endringstakten er lav. Dessuten kan man tenke seg at økt levealder følges av bedre folkehelse og mestringsnivå, slik at behovet for helse- og omsorgstjenester utsettes.
Til sammen bygger dette opp om en feilaktig forståelse av at befolkningsaldringen går sakte, og at vi har tid til å endre institusjoner og tjenester fortløpende når aldringen inntreffer.
Flate figurer sier lite om endringstakt
En tredje utfordring for forståelsen av dynamikken, ligger i måten endringene i aldersprofilen blir illustrert. En typisk figur er å holde befolkningspyramiden i dag opp mot et annet år, for eksempel figur 1 a) som er gjengitt fra SSB.no.[1]
Figur 1 a) Befolkningspyramider for 1990 og 2020 b) Befolkningsandeler 75-84 år og 85+ år. Kilder: SSB.no og Eldrehelseatlas 2017.
Disse figurene er gode til å formidle størrelsen på endringene, men viser ikke hvordan hastigheten i endringene forandrer seg fra år til år. Denne akselerasjonen kommer kun frem i tidsserier.
Figur 1 b) viser en tidsserie hentet fra Eldrehelseatlas 2017[2] og illustrerer at vi nå står overfor en dramatisk økning i andelen av de mellom 75-84 år, fra 5 prosent til 7 prosent over et tiår.
Om 5-10 år står vi også overfor en vekst i andelen mennesker som er 85 år og eldre.
Når noe virker kjent og er litt abstrakt, er det vanskelig å tenke kritisk på hva figurene faktisk forteller.
Begge eksemplene er gode figurer for sitt formål. De illustrerer at alderssammensetningen er i endring. Det visuelle uttrykket passer også godt overens med inntrykket som er skapt om at vi står overfor en eldrebølge, på engelsk gjerne omtalt som en «silver tsunami».
Samtidig er det vanskelig å bli «revet med» av noe så abstrakt som at andelen eldre vil øke med 2 prosentpoeng, mot et tidligere stabilt nivå. Når noe virker kjent og er litt abstrakt, er det vanskelig å tenke kritisk på hva figurene faktisk forteller.
Måten vi tenker på aldring har betydning for hvordan vi oppfatter tiden vi har til å forberede samfunnet. Eldrebølgen har det vært snakket om lenge, uten at vi har merket mye til den på nasjonalt nivå.
Det er grunn til å tro at perioden vi har lagt bak oss de siste 10 årene har etablert en oppfatning om at denne eldrebølgen ser vi ut til å håndtere helt fint, med varme hender, smart teknologi, og statlige tilskudd til netto tilvekst i heldøgns omsorgsplasser. Men endringene i den perioden var små.
Det er fødsler, ikke dødsfall, som driver eldrebølgen
En annen tilnærming til befolkningsaldring får vi ved å fokusere på at fødselsraten svinger mye mer over tid, enn dødsraten. Eldrebølgen påvirkes nemlig i mye større grad av det som skjer i livets første del enn av livets siste fase. Det kan kanskje synes ulogisk, men er et faktum:
Dagens 80-åringer ble født i 1930-årene, en tid med historisk små fødselskull. Mot slutten av andre verdenskrig økte antallet fødsler raskt, med en topp i 1946. Det er denne dynamikken som i hovedsak styrer hvor mange pensjonister som lever i Norge i dag.
For å illustrere fenomenet har jeg laget en figur som viser aldersfordelingen i befolkningen for hvert år fra 1900 til 2020, figur 2. Det vil si, figuren viser hvor mange personer det var registrert i Norge med en gitt alder for hvert eneste år i perioden. For noen vil figuren fortone seg som et terreng, med fjellrygger og en markert dal. Og det er denne dalen som vi må forstå for at vi skal ta inn over oss hvilke utfordringer som venter.
Trykk på bildet for å rotere figuren:
Figur 2. Befolkningsmengde i Norge, etter alder (1900–2020). Trykk på figuren for å åpne en interaktiv versjon. Figuren kan roteres fritt med musa. Hold nede Ctrl-tasten for å flytte figuren sidelengs. Kilde: Dr. Trond Halvorsen, SINTEF.
Figuren viser aldersfordelingen i Norge fra år 1900 til år 2020. Hvite linjer markerer hvert tiår. Høyden i figuren angir antallet personer som hadde en gitt alder ved inngangen av det året. Antallet er angitt i tusener (k). Antallet som er 0 år, tilsvarer i hovedsak fødselskullet i foregående år. For de eldste er det tegnet inn høydekonturer for hver tusen, opp til 10k. Røde linjer illustrerer utviklingen i antallet 80, 85, 90 og 95-åringer.
Velkommen til «de ufødtes dal»
Dalen munner ut i 2020, omtrent der hvor vi finner antallet 80-åringer. Opphavet til denne merkelige formasjonen ligger i andre enden, i det som var en svært dramatisk tid for Norge: I mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Ved å rotere figuren til baksiden og se på aldersgruppen 0 år, oppdager man at fødselstallene var veldig lave. Grovt sagt kan man si at antallet fødsler på det laveste var 1/3 under det «normale». Mot en «normaltilstand» i etterkrigstiden med ca. 60 000 fødsler i året, var det i ett år rett under 40 000 fødsler.
Etter hvert som disse lave barnekullene vokste opp, og med tiden ble godt voksne og gikk av med pensjon, har de forskjøvet hvilken aldersgruppe det er unormalt få av. Det avtegner seg i figuren som en dal med bratte kanter på hver side.
Vi snakker om et fødselskull som var ca. 50 prosent større enn kullet til dagens 85-åringer.
Den omtalte bølgen blir en vegg
Helt i ytterkant av figuren ligger året 2020. Om vi ser figuren fra den siden, ser vi aldersprofilen i befolkningen slik den var ved nyttår i år.
1946-kullet troner høyest oppe og var 73 år gamle. Disse er enda forholdsvis friske, ressurssterke og nyter forhåpentligvis livet. Men med alderen vil en del av disse bli demente, samsykelighet vil slå inn, og de vil få et pleie- og omsorgsbehov de også.
Samtidig er situasjonen den at det er knapphet på plasser med heldøgns omsorgstjenester, og kapasiteten i hjemmetjenestene og hos fastlegene er utfordrende allerede.
Med andre ord: Det er synes åpenbart at tjenestene foreløpig ikke er dimensjonert for å ta imot den forventede mengden pleietrengende. Vi snakker om et fødselskull som var ca. 50 prosent større enn kullet til dagens 85-åringer.
Da er det klart at det ikke bare er kullenes relative andel av befolkningen som har betydning (jfr. Figur 2b). De absolutte tallene, altså selve mengden mennesker som vil bli pleietrengende, og ha behov for tilrettelagt bolig, mm., har også en kraft som vi må ta høyde for.
Vi får flere gode leveår
Krummingen mot forkant i figuren viser hvordan dødeligheten påvirker befolkningstallet. Nederst ved kanten kan man se at stadig flere opplever å bli 100 år. Figuren har røde streker som markerer hvor mange som lever med aldrene 80, 85, 90 og 95 år. I et historisk perspektiv er disse linjene stigende. Men «de ufødtes dal» forstyrrer bildet.
Dermed har vi ikke sett hele den utviklingen i antallet 80-åringer som bedre folkehelse og økt levealder skulle tilsi. De siste 10 årene har antallet 85-åringer vært omtrent uendret. Det er i ferd med å endre seg. Allerede ser vi at antallet 80-åringer stiger, i takt med at Norge er på vei ut av dalen.
Tar vi de riktige valgene?
Som for alle problemer er første steg mot en løsning å erkjenne at man har et problem. Det har Norge langt på vei gjort, for eksempel gjennom gode framskrivninger og analyser fra SSB. Dreiningen mot en hjemmebasert omsorgstjeneste og tidlig utprøving av velferdsteknologi er viktige bidrag til løsning. Men kanskje har vi en vei å gå når det gjelder å ta inn over oss hvor store og raske endringer som kommer.
Forventningene om en god alderdom er nok høy i en generasjon som stadig blir minnet på at de er rikere og friskere enn alle før dem. Likebehandlingsprinsippet og tilliten til velferdsstaten er viktige for verdensforståelsen deres.
Men dersom verden ikke lengre stemmer med vår oppfattelse av den, vil man kunne erfare ubehag (såkalt kognitiv dissonans) og bli fristet til å holde fast ved egen overbevisning og fornekte realitetene. I dette tilfellet at det blir svært utfordrende for samfunnet å gi det omfanget og den kvaliteten på omsorgstjenestene som vi er vant med.
Heldigvis er vi mennesker i stor grad tilpasningsdyktige og rasjonelle. Og med oppdatert kunnskap tror jeg de fleste vil klare å ta inn over seg situasjonen og ta egne grep. Det handler blant annet om hvor og hvordan vi velger å bo, vår spareadferd og kosthold. Med gode valg kan vi være i forkant av utviklingen. På samme måte bør institusjonene våre reflektere over hvilken verden de forbereder oss på, og justere seg for en ny virkelighet. For morgendagen blir ikke som i går.
[1] https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/befolkningen
[2] https://helseatlas.no/sites/default/files/eldrehelseatlas_rapport.pdf
