Det går fram av en ny rapport skrevet av forskere fra Havforskningsinstituttet (HI), SINTEF og NMBU. Rapporten «Mot en ny havnæring for tare?» blir lansert onsdag under Blå skog-uka 2020.
Behovet for bærekraftig matproduksjon og tiltak mot klimaendringer har de siste årene ført til økt interesse for dyrking av tare og andre makroalger. Algene har kjemiske egenskaper som gjør at de kan brukes som råstoff i alt fra mat og fôr til emballasje. I tillegg binder de CO2 mens de vokser.
Rapporten viser at Norge har de rette forutsetninger for algedyrking i form av gode naturlige dyrkingsforhold til havs, og kompetanse i industri og forvaltning på land.
– Norge har potensial for å bli en ledende aktør innen produksjon og bruk av makroalger. Men i et marked som fortsatt er på forsøksstadiet har vi pekt på behov for å utvikle både dyrkingsteknologi, produkter og markeder med lønnsomhet i Norge, sier forsker Kjell Magnus Norderhaug ved HI.
Det er også nødvendig å øke kunnskapen om miljøeffekter og hvordan en ny havnæring kan etableres på en måte som ikke har uakseptable miljøeffekter, understreker havforskeren.
Tare til Dagros
I dag dyrkes det omtrent 111 tonn sukkertare og butare i Norge, det meste i Vestland, Nordland og Trøndelag. Til sammenligning er den globale produksjonen 32 millioner tonn makroalger, nesten alt i Asia, der bruk av makroalger har lange tradisjoner i mange land (se faktaboks).
Ett av områdene rapporten peker på som en mulighet til å skalere opp produksjonen betydelig i Norge, er bruk av tare i fôr til husdyr. Både NMBU og HI har pågående forskningsprosjekt på hvordan dette kan gjøres.
Tangmjøl har en lang historie som fôrtilskudd i Norge, og ble brukt frem til 80-tallet. Nye metoder for å utnytte tare i fôrprodukter både til landbruk og havbruk, gjør at algene nå kan få sitt «comeback» – med flere fordeler både for dyra og de som spiser dem.
– Tare inneholder en rekke mineraler, vitaminer, antioksidanter og andre bioaktive stoffer som kan ha positive effekter på kjøttkvalitet. Tare har også et høgt innhold av organisk jod og kan derfor være en effektiv metode for å øke innholdet av jod i kjøttprodukter, sier dekan Kari Kolstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Blått karbon
På samme måte som skogen på land, tar tare og andre alger opp CO2. En del av dette karbonet spises av dyr og går tapt gjennom respirasjon, men en ukjent del fraktes ned på dypt vann og begraves i bunnsedimentene.
Betydningen av denne CO2-pumpen er blitt kalt «elefanten i det blå karbonrommet», fordi lagringspotensialet er stort, men kunnskapen om prosessene er begrenset.
– Gjennom dyrking har man en mulighet til å styre disse prosessene som rettede klimatiltak, enten for å lage biokull, pumpe CO2 ned i havbunnen i form av dyrket biomasse eller i bruk som erstatter annet karbon med større klimaavtrykk, sier SINTEF-forsker Jorunn Skjermo.
Rapporten viser at klimaeffekten av å produsere tare kan være enten karbonnøytral eller karbonpositiv, avhengig av hvordan råvaren blir brukt:
Tredjegenerasjons biodrivstoff, plast og fôrprodukter som erstatter andre kilder med større avtrykk kan gi en karbonnøytral effekt. En klimapositiv effekt av taredyrking kan oppnås dersom biomassen deponeres eller omdannes slik at karbonet ikke slipper ut i atmosfæren igjen.
– Karbonpositive løsninger forutsetter god dokumentasjon på klimaeffekt, og at det settes en økonomisk verdi på denne type karbonfjerning, for eksempel gjennom kvoter for blått karbon, sier Skjermo.
Krever mer forskning og utvikling
Foreløpig har Norge bare små anlegg på relativt skjermede lokaliteter, og produksjonen er ganske manuell. De store mulighetene kommer først med større anlegg lenger til havs.
Slike anlegg stiller store krav til blant annet anleggsutforming og -forankring, operasjoner for storskala kimplanteproduksjon og -utsett, og fjernovervåking av vekst og kvalitet. Rapporten anbefaler pilotanlegg for å få mer kunnskap og utvikle løsninger på disse utfordringene.
Konkret foreslår rapporten at det opprettes et nytt forskningsprogram for produksjon og bruk av makroalger under Norges forskningsråd. Et slikt program bør rettes mot forskning og utvikling innen teknologi, biologi, produkter og marked, miljøeffekter og klimagevinster.
Forskerne konkluderer optimistisk:
– Dersom norsk forskning og industri etablerer nødvendig kunnskap innen disse nøkkelområdene, og bruker dette til å bli ledende innen algedyrking, kan gevinsten i form av en ny havnæring for fremtidige generasjoner bli langt større enn investeringene som er nødvendige!
Anbefalinger fra rapporten:
- For å etablere dyrking til havs er det nødvendig med teknologisk utvikling for oppskalering av anlegg.
- Myndigheter må tilrettelegge arealer, regelverk og forvaltning av taredyrking som tar spesielt hensyn til denne typen akvakultur.
- For å utvikle produkter, trengs mer kunnskap om foredling og muligheter for prosessering, og større innsikt i makroalgenes egenskaper.
- Det er også behov for å øke kunnskapen om miljøeffekter og hvordan en ny havnæring kan etableres på en måte som ikke har uakseptable miljøeffekter.
- Samproduksjon med annen aktivitet som ikke er i konflikt, som havvind, kan være del av løsningen.
Faktaboks:
· Globalt dyrkes det årlig rundt 32 millioner tonn makroalger, ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO. Mer enn 99 prosent skjer i Asia.
· Den første konsesjonen for dyrking i Norge ble tildelt i 2014. Fem år senere var 475 dyrkningstillatelser fordelt over 97 lokaliteter, de fleste i Vestland, Nordland og Trøndelag.
· 16 selskaper dyrket til sammen 111 tonn sukkertare og butare, til en verdi av 4,4 millioner kroner i 2019, ifølge Fiskeridirektoratet.
· Årlig høstes det cirka 160 000 tonn tare fra naturlige bestander av stortare til utvinning av alginat i Norge.
· En kystnær lokalitet vil i løpet av en dyrkingssesong fra september til juni kunne produsere 7500 tonn tare og ta opp 1500 tonn CO2 per km2.
· Dyrking i høyproduktive områder lengre til havs vil kunne produsere 20 000 tonn tare og ta opp 3000 tonn CO2 per km2. Det årlige utslippet i Trøndelag fylke er til sammenligning cirka 3 millioner tonn CO2.
