Fem millioner tonn laks fra norske merder i 2050, fire til fem ganger mer enn i dag, er blitt en nasjonal ambisjon. Skal dette gå, må lus, rømming og utslipp elimineres.
Mange spår imidlertid at ambisjonen selv da blir uoppnåelig – grunnet fôrmangel.
Men flere norske fôrkilder kan sammen få oss over hinderet, viser ferske analyser vi har gjort.
- Les også: Møt oppdrettsbransjens nye vaktmester
Laksesild og lysprikkfisk
Mer enn noen annen kilde kan mesopelagiske fiskearter, små dypvannsfisk, bidra til dette.
Nærmere bestemt laksesild og lysprikkfisk, to arter som lever 200 til 1000 meter under havflaten.
Forutsetningen er at Norge lager garanti- og stimulanseordninger for fiskere som vil hente opp slik fisk.
Effektiv proteinproduksjon
Akvakultur har den hurtigst voksende produksjonen av animalsk protein i verden. FNs matvareorganisasjon anslår at bransjen i 2030 vil stå for to tredeler av all sjømat som bringes til veie.
Få andre metoder kan fremstille animalsk protein mer effektivt.
Mindre fôr, vann, oppvarming og landområder trengs enn ved landbasert husdyrproduksjon. Derfor har akvakultur lavest karbonfotavtrykk av de to.
- Les også: Bruker fiskeegg som miljøsensor
Den mest lovende kilden
Oppdrettsvekst vil kreve en tilsvarende økning i fôrtilgangen. Fôret må også bli mer bærekraftig enn det som er tilgjengelig nå.
I en fersk studie har vi i Sintef vurdert 22 mulige norske råvarekilder for et fremtidig laksefôr. Konklusjonen er at kun seks av disse er realistiske bidragsytere til en årsproduksjon på fem millioner tonn laks.
Mesopelagisk fisk er den mest lovende kilden. Denne ressursen kan alene dekke hele 55 prosent av 2050-anslaget for laksens proteinbehov.
Jakt på nye råvarer
Fremstilling av fiskefôr til norsk lakseproduksjon er fortsatt avhengig av ressurser fra Sør-Amerika: fiskeolje og fiskemel produsert fra villfanget fisk som anchoveta og sardiner, pluss landarealer for soyadyrking.
Det er grenser for hvor mye disse fôrkildene kan vokse, hvor bærekraftig de kan utnyttes og hvor mye som kan tilfalle norsk lakseproduksjon. Både hjemme og ute jobbes det derfor med å identifisere og utvikle nye råvarer for fiskefôr.
Deriblant fremstilling av bioprotein ved hjelp av mikroorganismer, høsting av biomasse på lavere trinn i havets næringskjede, produksjon av insekter, samt omdanning av trær og gress til proteiner.
- Les også: Her er klimaregnskapet for norsk sjømat
Viktige fettsyrer
Råstoffet må dekke laksens behov for protein og fett, spesielt de flerumettede fettsyrene EPA og DHA.
Norges ambisjon om fem millioner tonn laks i 2050, vil kreve tilgang på nær seks millioner tonn tørt fôr.
Dersom veksten ikke skal dekkes gjennom økt import av soya, må 75 prosent av proteinet fremstilles fra andre råvarer og med andre prosesser enn dem vi har i dag.
22 fôrkilder under lupen
De 22 mulige kildene vi har vurdert, er av fire hovedtyper: høsting av marine råvarer, planter dyrket på land, dyrkede organismer og restråstoff fra varmblodige dyr.
Slik er kriteriene vi har brukt til å vurdere de 22 fôrkildene:
- Kan kilden dekke minst fem prosent av det fremtidige behovet for protein og/eller EPA og DHA?
- Kan dette gjøres til en akseptabel pris, under 50 kroner per kilo for protein, og under 150 kr per kilo for EPA og DHA?
- Kan den dyrkes og/eller høstes og bearbeides videre til fôr i Norge?
- Kan produksjonen bli bærekraftig?
Seks realistiske bidragsytere
De seks norske råvarekildene som ut fra dette peker seg ut som realistiske bidragsytere, har ulik modenhet.
To av dem (marint restråstoff og pelagisk fisk – arter som lever i frie vannmasser hele livet, eksempelvis lodde) er i storskala industriell produksjon i dag.
De fire andre (mesopelagisk fiske, protein fra plantesaft, mikroalger og ikke-fototrofe mikroorganismer – arter som ikke bruker lys som energikilde) krever utvikling og/eller oppskalering.
Fiskerne må få garantier
Skal vi få nok laksefôr basert på norske råvarer i 2050, blir det aller viktigst å få til oppskalert høsting og fremstilling av fôr fra mesopelagisk fisk. For analysene våre tilsier altså at denne kilden kan dekke langt mer enn de andre av laksens fremtidige behov for protein og EPA/DHA.
Norsk forskning og industri har spesielt gode forutsetninger for å bli globalt ledende på området. Det er imidlertid knyttet betydelig risiko til slikt fiske for fiskebåtrederne som går foran.
De som sier ja til å satse på mesopelagisk fiske i utviklingsfasen, må få en garanti for deltakelse også i fortsettelsen, for eksempel gjennom tildeling av langsiktige tillatelser.
Besørges dette, kan kompetanse fra fiskerisektoren igjen bli avgjørende for at vi får realisert våre mål som oppdrettsnasjon.
Artikkelen ble første gang publisert på E24 3. desember 20020 og gjengis her med E24s tillatelse.
