I løpet av to uker i juni 2019 ble over to tusen personer syke, og 76 ble innlagt på sykehus, etter at bakterien Campylobacter jejuni ble påvist i drikkevannet i Askøy.
Forurensningskilden ble raskt identifisert: Bakteriene stammet fra et høydebasseng, altså et vannmagasin sprengt ut inne i fjellet. Avstanden fra taket i bassenget til bakken over var bare noen få meter, og forurenset vann fra overflaten lekket inn til drikkevannet gjennom sprekker i fjellet.
Ekstern, uavhengig gransking
SINTEF fikk i 2020 oppgaven med å kartlegge årsakene til hendelsen og foreslå tiltak for å sikre trygt drikkevann i fremtiden.
Forskerne vurderte tekniske og driftsmessige forhold som kan ha påvirket drikkevannet fra Kleppe vannverk, som det forurensede vannet kom fra, og gjennomgikk hele forsyningsnettet i Askøy kommune for å utelukke andre muligheter for forurensing. I tillegg så de etter mer bakenforliggende årsaker til utbruddet, som organisering av vann- og avløpstjenesten og politiske føringer som kan ha påvirket drikkevannet.
Manglende fokus på drikkevannsforsyning som kritisk infrastruktur hadde gjort vannforsyningen sårbar over tid.
Resultatene presenteres i rapporten Uavhengig gransking av hendelse ved Kleppe vannverk
– Rapporten gir råd til alle som jobber med vannforsyning og beredskap i norske kommuner og til hele vannbransjen, og vi håper at den bidrar til å få sikker vannforsyning høyere opp på den politiske agendaen, sier forsker Hanne Kvitsand i SINTEF.
Brannslokking foran langsiktig planlegging
Selv om varslingen til innbyggerne ikke fungerte optimalt, konkluderer forskerne med at kommunen var handlingsorientert da ulykken først oppsto, og klarte å redusere omfanget av sykdomsutbruddet ved sin håndtering. Men, granskingen avdekket at evnen og kapasiteten til langsiktig planlegging hadde sviktet.
– Manglende fokus på drikkevannsforsyning som kritisk infrastruktur hadde gjort vannforsyningen sårbar over tid, sier Kvitsand.
Flere av paragrafene i drikkevannsforskriften var ikke fulgt, blant annet paragrafen om farekartlegging og farehåndtering, internkontroll og beredskap. Kommunen manglet oppdaterte planverktøy, eksempelvis hovedplan for vann og avløp, beredskapsplan og fareanalyser. I tillegg var det svært langdryge beslutningsprosesser for endringer i kommunale planer som angår drikkevannsforsyningen.
Lav pris gikk foran sikkerhet
Politikerne i Askøy kommune hadde også satt et tak for hva vann- og avløpstjenester skulle koste for innbyggerne. Det gikk på bekostning av sikkerheten.
Granskingen viser videre at kommunen må bli bedre på å informere om hendelser og arbeid som angår drikkevann for å gjenopprette tilliten i befolkningen.
Strengere krav til farekartlegging
Omfanget av hendelsen på Askøy har bidratt til økt oppmerksomhet rundt trygt drikkevann, og flere kommuner, ikke bare Askøy, har endret praksis. Mange har faset ut råsprengte fjellbasseng, eller sørget for økt overvåkning av vannkvaliteten og mulige lekkasjer. Askøy kommune har også oppbemannet vann- og avløpsetaten for å kunne drive på en sikker måte.
Drikkevannsforskriften stiller tydelige krav til vannverkseiere om å kartlegge farer som kan true vannforsyningen. Farene skal identifiseres og forebygges, fjernes eller reduseres til et akseptabelt nivå. En kommende endring i forskriften vil skjerpe kravene til risikohåndtering ytterligere.
– Manglende fokus på drikkevannsforsyning som kritisk infrastruktur hadde gjort vannforsyningen sårbar over tidTrygt drikkevann og det faktiske behovet for å oppgradere infrastrukturen må alltid veie tyngre enn ønsket om å holde kostnadene lave, og det er viktig at beslutningstakerne tar dette innover seg, avslutter Kvitsand.
