Bare rundt 30 prosent av skadene skyldes vanninntrengning utenfra og inn i bygningen, altså klimatiske årsaker. De siste årene har det likevel vært mye fokus på klimaskadene og det er nedlagt betydelige ressurser for å redusere konsekvensene, noe som er svært positivt.
Men nå trengs det også et krafttak for å unngå at Norge drukner i tradisjonelle vannlekkasjer. For å lykkes med det trenger alle aktører i rørbransjen en faglig oppgradering, og forsikringbransjen må fronte forebyggende tiltak.
1974 var året da forsikringsselskapene i Norge for første gang satte vannskader i bygninger på dagsorden. Den gang kostet lekkasjene 75 millioner kroner, se fig. 1. Omregnet til 2020-tall tilsvarer dette 490 millioner kroner. I 2020 var tilsvarende utbetalinger steget til ca. 4,6 mrd. kroner. Vi har altså hatt en formidabel kostnadsvekst sammenlignet med prisstigningen.
Regnet i antall skader er ikke økningen like dramatisk, men det har likevel vært en dobling av skadetallene de siste 25 årene. I 2020 ble det registrert 90 396 vannskader. Regner vi med lekkasjer som ikke meldes og som ikke dekkes av forsikringen, ender vi på godt over 100 000 skader. Utviklingen er bekymringsfull.
Hva er en vannskade?
Ordet vannskade blir brukt i stadig flere sammenhenger der vann på avveie forårsaker en skade.
De tradisjonelle vannlekkasjene fra rør og installasjoner i boliger (heretter kalt rørlekkasjer) skyldes oftest årsaker som feilmontering utført av rørlegger, utgått levetid, frostsprengte rør etc. I henhold til krav i Byggteknisk forskrift skal vannrør monteres frostsikkert i bygg. Fryser vannrørene skyldes dette feilmontering eller manglende oppvarming. Det går altså ikke å skylde på kulden om rørene fryser.
De siste årene har vi hatt flere perioder med mye nedbør som har forårsaket vanninntrenging i hus og kjellere (overvann og tilbakeslagsskader). Disse skadene blir i media også presentert som vannskader, men de skiller seg fra rørlekkasjene og bør egentlig defineres som klimaskader.
Det tredje tilfellet der vannskader oppstår som konsekvens av en utilsiktet hendelse, er ved naturskader. Naturskader er definert som ekstraordinære hendelser som skred, storm, flom, jordskjelv etc. Flere av disse hendelsene kan også medføre at hus blir påført store vannskader.
Fram til 2008 skilte ikke vannskadestatistikken mellom tradisjonelle rørlekkasjer fra boligens rørsystem og vanninntrengning av overvann inn i hus. Etter 2008 har databasen VASK fra Finans Norge gitt oss mulighet for å analysere skadeårsakene i detalj. Det som da kommer fram, er at ca. 70 % av alle rapporterte vannskader skyldes tradisjonelle rørlekkasjer fra vann og avløpsrør. De resterende 30 % har klimatiske årsaker. Naturskader registreres i en egen database (NASK) på samme måte som vannskader registreres i VASK.
Fig. 2 viser forsikringsselskapenes årlige kostnader for rørlekkasjer, klimaskader og naturskader. Tallene for rørlekkasjer og klimaskader er hentet fra VASK, mens tallene for naturskader er hentet fra NASK-databasen. Naturskadene er kun tatt med for å for å belyse størrelsesomfanget. Naturskader får generelt mer oppmerksomhet enn rørlekkasjer, uten at det gjenspeiles i kostnadene. Kostnadene for naturskader varierer naturligvis mye. I fig. 2 ser vi tydelig at kostnadene for stormen Dagmar i 2011 skiller seg ut.
Som vist i fig. 2 har kostnadene for rørlekkasjer vært jevnt økende siden 2008. Det er kun frostskadene vinteren 2010 som skiller seg ut. Kostnadene for klimaskader har også en tilsvarende stabil økning som rørskadene. Mer nedbør, underdimensjonert overvannshåndtering og tett drenering rund boligene er som tidligere nevnt blant årsakene.
Årsakene til rørlekkasjer
Antall meter rør og installasjoner i boliger er mangedoblet de siste tiårene. Vi bruker installasjonene mer og på en røffere måte enn for 50 år siden. Produktutvalget har blitt enormt, og korrekt prosjektering og montering krever en kompetanse som i mange tilfeller mangler.
Gjennomsnittsalderen på rør og installasjoner er også stigende, noe som i stor grad påvirker skaderisikoen. Det eneste som er sikkert, er at alle installasjoner vil lekke om de får stå lenge nok.
Tiltak for å redusere rørlekkasjer
Å styrke fagkompetansen i prosjekterings- og utførende leddet er etter vår mening det viktigste tiltaket for å redusere rørlekkasjene. Kvalitet på rør og andre produkter må også være ivaretatt. Det er ikke lenger mulig å vurdere kvalitet bare ved å veie produktet i hånda. I Norge er det et lovpålagt krav om at alle produkter til bruk i byggverk skal ha dokumenterte egenskaper i henhold til krav i relevant standard. SINTEF Community fører oversikt over hvilke produkter som har slik dokumentasjon.
Vanlige huseiere har heller ikke kompetansen til å vurdere når rørene må byttes. Så lenge kompetansen mangler, og det ikke blir iverksatt insentiver for utskifting og skadeforebyggende tiltak fra forsikringsselskapene, vil skadetallene og kostnadene øke.
Myndighetskrav for å redusere rørlekkasjer
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) utgir Byggteknisk forskrift (TEK17). TEK17 gir konkrete funksjonskrav som skal sikre at byggverk kan stå skadefritt i mange år. For å unngå vannskader stiller TEK17 noen spesifikke krav til utførelse av vanninstallasjoner. Om disse kravene hadde blitt etterlevd ville mange vannskader vært unngått.
Det viktigste kravet i TEK17 er etter vår mening stilt i §15-5, der det står at vannlekkasjer skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjoner og bygningsdeler. I praksis betyr dette at både prosjekterende og utførende må stille seg følgende spørsmål: - Om det skulle begynne å lekke, hvor vil lekkasjevannet ta veien, og kan vi stoppe lekkasjen før det blir en skade?
Vannskadene kan reduseres hvis vi vil, men da må vi styrke kompetansen i alle ledd.
